we shall call him the Man with No Face

by vaarloek

så fikk jeg kanskje ikke gjort så mye fornuftig i timene mellom klokka ti og forelesninga klokka to, men jeg fikk lest ferdig denne nydelige, fascinerende boka, tre dager etter at jeg begynte på den. bortsett fra ei novelle noen linka til meg en gang, er dette det første jeg har lest av Murakami. jadajada, til å være litterært anlagt er jeg noen ganger latterlig treg med å lese, men man kan ikke være tidlig ute med alt her i verden. man kan ikke engang rekke å skumlese alt, så noe må vike, og noe må vente. heldigvis endte Murakami opp i den siste kategorien! du vet, den som venter på noe godt

venter ikke forgjeves.

jeg tenkte jeg skulle skrive et ordentlig innlegg om denne boka. anmelde den, anbefale den. men jeg er ikke flink til å svare uten å bli stilt et spørsmål, jeg er ikke flink til å målrette helt alene. det er en grunn til at jeg hater å lage prosjektskisser og «research questions». hjernen min går litt i lås, og komme enten ikke på noe, eller på alt for mye. kaputsj. og denne boken er av den typen det er litt vanskelig å si så mye om, for man kan så fort avsløre overraskelsene som gjør boka spennende. jeg vil nødig være en sånn som reforteller hele hendelsesforløpet inkludert slutten, for så å si: bra film, du burde se den! eller bra bok, du burde lese den. eh. hvorfor, du har jo allerede gjenfortalt alt lzm.

så jeg lar vær. jeg sier bare at den er herlig mørk og imaginativ; den vrenger på virkeligheten, på den medierte virkeligheten, den falske medieringen av virkeligheten; gir et bilde av et nattsvart og nocturnt fargerikt Tokyo, en plass der ingenting virker å være helt som det skal, eller helt som det først ser ut til å være. mystisk, moderne, mytisk. relevant, interessant – spennende.

bra bok, rett og slett. bra bok.

Reklamer