kunsten å gå

by vaarloek

En gang sa jeg «gå!» idet en full tromsøværing stoppa meg og venninna mi ei sein lørdagsnatt, og spurte hva vi kunne. Det var vinter, jeg var kald og ville til varme og mat. Tre år senere, og jeg vil heller gå til kalde plasser enn varme. Ikke at jeg går så himla mye, campus har busser som går hele tida, og jeg bor uansett bare ett stopp fra fakultetet mitt, og alt er innen lett rekkevidde. I Oslo gikk jeg hele tida; til og fra Rockefeller, rundt omkring Rockefeller, til og fra og rundtomkring byen. Det var lett å gå, oslo gjør deg ikke gjennomsvett og matt i kroppen med mindre det er varm sommer, og det er det jo ikke så ofte. Dessuten går folk annerledes her, enn i Oslo, enn i Europa også, ifølge tyske Feli og polsk-skotske Monica. Europa går fortere. Europa har en felles enighet om at om man kommer i møte med hverandre på en trang vei (eller generelt) så flytter man seg litt begge to (antakeligvis til høyre). Europa gjør det ikke vanskelig for folk å komme forbi (med mindre det er fulle konsertgjengere som er to hoder høyere enn deg og salen er full. Ah, sweet memories! Jeg savner Rockefeller, jeg), av en eller annen grunn virker det som om Europa har mer øyne i nakken enn Singapore.

Vel. Noe er det i alle fall. Folk her går sakte. Korridorene på NUS er trange, og folk snegler seg avgårde og merker knapt at du stresser bak dem. De går mot deg og rikker seg ikke av flekken. Det er andre regler som gjelder her, men jeg aner ikke hvodan disse reglene går. Jeg slenger ut noen «excuse me» og tvinger meg forbi, mens irritasjonen bobler opp og ned under huden, bak ribbeina. Jeg vil jo bare gå! Jeg vil ha flyt! Men jeg får ikke flyt, jeg møter hindringer på veien hele tida.

Hvem skulle trodd at å flytte til et anna land innebar å måtte lære seg å gå på nytt?

Det er tydelig at globaliseringa svikter på kritiske punkt.