svimmelheten

by vaarloek

noen ganger er det bare rart å leve

som når du har tilbrakt tre timer i et iskaldt auditorium, med forelesning og filmvisning (Die Hard, Bruce Willis gjør det han ikke kunne gjøre 11. september 2001: Saves the Day), og et hint av julestemning har sneket seg inn i kroppen din fordi filmens handling var lagt til julaften, det var juletrær der og avslutningslåta, etter eksplosjoner og sprutende blod, var «La det snø» (på engelsk selvfølgelig), og la oss ikke glemme at du har tilbrakt de siste to timene med ullsokker på føttene (fordi temperaturen holdes ned, gjerne under 20 grader), og etter disse tre timee går ut i tropekvelden og blir overveldet av en følelse av uvirkelighet. som om verden rundt deg, stedet du befinner deg på, lufta, som om alle disse tingene er noe du kan ta på, skjære gjennom, hadde du bare visst hvordan. en følelse av å være et sted, men befinne seg et annet. og du vet ikke helt hva som egentlig er virkelig, men du ser rundt deg, opp mot himmelen, og tunge jungeltrær strekker seg utover, og bladene ser ut som de er skjært ut, som om himmelen har blitt et ornamentalsk kunstverk av tre. bladene og trærne du ser er hull i treverket, bakom ligger universet. og alt snurrer og bølger seg rundt deg, og du kan ikke gripe noe, og du vet at et foto aldri kan fange øyeblkket og en film aldri kan fange stemninga, så du lar vær, for ikke all virkelighet kan medieres. du lar vær, og suger inn dette enorme inntrykket av å befinne seg i en parallell dimensjon, mens du vandrer oppover brosteinstien på vei til middag.