å betale sine regninger

av vaarloek

er aldri særlig gøy.

MEN, det er spesielt lite gøy når dagen du velger å betale på kan bety en forskjell på ca 500 kr. ævla fluktuerende valutakurser. Jeg stemmer for one world – one currency fra nå av. Av helt åpenbare egoistiske grunner: Det suger å betale 500 kr ekstra til Raffles Hall når jeg allerede føler at jeg betaler for mye (fordi jeg 1) ca aldri tar sukker- og laktosebombene that is tea with milk and snack, og 2) fordi hva fader skal jeg med en Hall Yearbook? Do Not Want. Men må visst likevel. Liker ikke at sånt bare blir en utgift, man burde spørre først, lodde stemninga. Man burde ikke bli tvunget til å betale for noe man ikke vil ha).  Punktum.

Men hva er nå 500 kroner å hisse seg opp over, tenker du kanskje? Det er ikke all verden. Jeg vet det ikke er all verden. Samtidig vet jeg vet også at jeg er en person som foretrekker å spare framfor å bruke, jeg foretrekker å ha en viss finansiell trygghet. Jeg får noia av at studielånet mitt eskalerer mens jeg soser rundt og utdanner meg til «ingenting», jeg får noia av tanken på å ende opp i minus. jeg trenger ikke være rik, jeg trenger bare ha en viss trygghet. Vokste jeg opp i et fattig hjem? Nei. Jeg har aldri tenkt på meg selv og barndommen min som fattig. jeg hadde det jeg trengte, og vel så det strengt tatt. Men jeg vet at mye av det jeg fikk gikk på bekostning av mine foreldre. Jeg vet at vi ikke dro til Syden, eller Danmark, at vi ikke hadde kabel eller parabol, ikke kjøpte pc før jeg var atten. Jeg vet at vi ikke var rike. vi var ikke fattige, vi hadde alltid råd til pålegg på brødskiva og kaker til kaffen, i kontrast til den barndommen virrvarr så treffende (og sabla godt) beskriver, men vi var ikke rike. Penger vokser kanskje på trær, om man ser på papirpenger i alle fall, men verdien av penger er noe abstrakt noe, noe som endrer seg hele tida. Derfor vil jeg ha penger i banken, en sparekonto som har nok til at jeg kan klare meg en stund. Beløp som var enorme for noen år sia har blitt små nå, noe jeg kan tjene opp på en dårlig betalt deltidsjobb på noen måneder uten å leve et sparsommelig liv. Er det ikke rart? Likevel får jeg nærmest angstanfall av å føle at jeg blir snytt for skarve 500 kr, rett og slett fordi det føles som om pengene bare forsvinner på veien fra bankkontoen min til den tjukke bunken med 50-dollarsedler jeg stappa i pengeboka mi. Verdien endra seg på null komma null, og det får meg til å føle meg utrygg. Jeg vet aldri helt hva jeg egentlig betaler for ting, og jeg liker det ikke.

Men nå er det uansett betalt, og krona kan styrke seg så mye den vil, det har ingenting å si lenger. Eller, joda, det gjør meg jo ingenting å betale mindre for ting i framtida. Kanskje det til og med kan kompensere. Kanskje overkompensere!

Det er lov å håpe, selv i disse finanskrisete tider.