det er natt, jeg er trøtt og jeg bruker tida feil. alt er som det pleier.

by vaarloek

jeg blir gal. klokka er fire minutter på halv fire, og jeg blir gal. jeg er fremdeles ikke ferdig med dusteoppgaven (aka «project 4»), jeg flikker, jeg fikser, prøver å spisse argumentene, poengene, men alt jeg vil er å skrive … alt mulig anna. alt som ikke er «project 4», alt som ikke er skolerelatert. jeg vil skrive om hvordan huden min er klam og varm til tross for at den defekte vifta vifter rundt og rundt, lager klikkelyder som til tider truer med å overdøve stemmene i hodet mitt, elektronene som fyker fram og tilbake langs opptråkkede stier og lager tanker. jeg vil skrive om den absurde tanken på at forrige semester var temperaturen i auditoriumene på NUS satt på 17 grader, når jeg vitterlig merker at noen og tjue fremdeles er for kaldt. jeg vil skrive om hvordan det føles å kle på seg inne, og kle av seg ute, hvordan det er å åpne døra til biblioteket etter å ha tilbrakt noen timer der inne, og kjenne varmen favne om deg så du føler deg trygg, nesten overtrygg, som om noen prøver å klemme deg flat (men bare nesten). jeg vil skrive om solnedgangene som farger himlen, med mindre det er overskya, hvordan fargetonene viskes ut; gul, oransj, rosa, rød; hvordan solnedgangen og skumringa gjør heisekranene vakre, og skyskraperne til fjell i det fjerne. jeg vil skrive om trappene på NUS, trappene som er overalt, hvordan du kan gå fra det ene fakultete til det andre på overbygde ganger og trappetrinn, hvordan det er å gå der når det tordner og høljregner, hvor åpne alle bygnigene er (naturlig nok, det er jo ikke kaldt ute), hvor deilig det er når det regner og vinden blåser (idag føltes det litt som om høsten kom; visne blader blåste overalt, vinden holdt på å gjøre et marilyn-øyeblikk utav meg, det dryppet regndråper fra himmelen). jeg vil skrive om mennesker, om Praseeda og jeg som alltid ender opp med å snakke om rase og kultur, eller tåpelige incestuøse såpeoperaplot, om professor Lim som alltid sier «and so on, and so forth», den andre professor Lim som har hosta seg gjennom forelesningene siden august og aldri ser ut til å være mer enn middels forberedt der hun blar i notater og kremter og sier «so this is Tora-san» fem ganger på tre minutter, om tyske Feli som alltid ser ut til å vite hvor det er farligst å dra, polske Monica som ler høyt og på et tidspunkt irriterte meg grønn med sine tihi. men det var da. jeg vil skrive om kiwien som smaker annerledes, om de grønne vaflene, om bønnesuppedessertene, om japansk salta og fritert tangsnacks. jeg vil skrive (mer) om Wall-e som fikk meg til å gråte, om Harold & Maude som etterlot meg ordløs, om Welcome Back, Mr. McDonald som lot meg humre i et par timer, om Pom Poko og historien om vaskebjørnene med magiske baller. jeg vil skrive om disse tingene, selv om jeg har skrevet om dem nå, vil jeg skrive mer. jeg vil fylle ut detaljer, pusle sammen bitene. jeg vil, men jeg er fremdeles ikke ferdig med oppgaven som skal inn i morra klokka 12, og om 5 timer og et kvarter skal jeg spille badminton for tredje gang denne uka. klokka er 03:47, og i tjuesju minutter har jeg skrevet, men om feile ting, på feil sted.

men jeg har skrevet, i alle fall. jeg har skrevet fordi jeg vil, fordi jeg orker, fordi jeg har lyst. det er lenge sia jeg har hatt så lyst til å skrive som nå. det føles bra, selv om jeg vender skrivelysten i feil retning. men er det ikke sånn det alltid er? det man vil gjør man lett, det man ikke vil prøver man å unngå. å være menneske er å konstant lete etter enkle utveier, uansett hvor mye trøbbel de skaper senere.