kultursjokk part deux

by vaarloek

Det går en bølge av sjokkerte utrop gjennom salen, latter bunnet i vel så mye det sjokkerende på skjermen som det morsomme ved scenen. Rundt meg kan jeg se folk måpe, andre tør såvidt å se på skjermen og dekker ansiktet halvveis med hendene. «Gross!», sier Sonia lattermildt ved sia av meg, mens jeg kjenner et lite kultursjokk bre seg gjennom meg. Det var som å befinne seg i Norge for … say, ti år sia? Som om jeg hadde gjort en reise ikke bare fra et sted til et anna, men fra ei tid til ei anna, bakover. Den sjokkerte, vantro latteren som brøt ut ga meg et øyeblikk en følelse av å se noe litt ulovlig, noe på kanten, men så innså jeg at det eneste på skjermen var to menn som klina.

Klart, jeg befinner meg i landet som fikk omtale i Norge for å vise Brokeback Mountain usensurert, på kino, for et par år sia. Klart, jeg befinner meg ikke i liberale Norge, i et post-Fucking-Åmål samfunn. Klart, jeg vet at Norge antageligvis er et av de beste landene for homofile, et av seks land i verden som har åpnet for homofile ekteskap; jeg vet at Norge er liberalt, Europa er (stort sett) liberalt og at jeg tilhører denne liberale sfæren mer enn noen annen politisk sfære. Det er ikke første gang jeg har merket dét.

[Flashback: Vi, gruppa mi i Japanese Postwar Film (eller «flim», som singaporeanere ofte sier) & Anime, sitter ute på en benk mens en intenst irriterende alarm går like i nærheten. Vi diskuterer mulige løsninger på Japans ungdomsproblemer, og kommunikasjonssvikten som bidrar til økninga i «teenage crime and school bullying», da Eva (som egentlig ikke heter Eva) fra Kina i fullt alvor forteller om hvordan Japan kan forandre loven for å få bukt med kriminaliteten blant landets mindreårige. Man kan jo nemlig ikke bli dømt til døden for noe som helst om man er under atten. Og hun sa det som det var en helt naturlig tanke, at selvfølgelig burde Japan bare innføre dødsstraff for alvorlige forbrytelser utført av mindreårige, at jeg først ikke registrerte va hun sa. Så gjenkjente hjernen min betydningen bak ordene og utstøtte en høylytt protest. Olivia, som egentlig heter Chaochao og kommer fra Kina, flirte, og forklarte mitt utbrudd med at «i Europa er det ikke vanlig å ha dødsstraff for noe». Damn right it’s not!]

Jeg visste alt dette, men likevel kunne jeg ikke unngå å føle meg annerledes resten av tida filmen varte. Det gjorde den forøvrig ikke så lenge, så følelsen av å være annerledes, ikke en del av gjengen lzm, varte vel ut forelesninga. Den har strengt tatt ikke gitt seg helt ennå.