and then Moses appeared

by vaarloek

i Columbine, i Flint, og med en gang Charlton Hestons navn ble nevnt nådde lyden av elektroner som kolliderer et sted oppe i atmosfæren oss, der vi satt trygt inne i klasserommet, som et dundrende ekko av the voice of God (paa film). Kanskje er det the rainy season likevel? Jeg tar stadig meg selv i å våkne opp av høylytt regn og tordenbrak som ikke kan være mer enn 300 meter unna, for det glimter til omtrent samtidig som det tordner, så omtrent at det best kan beskrives som samtidig. Men dagene er fremdeles solfylte og varme. Ikke som august, som skal være den varmeste måneden (supposedly), da det regna ca hver dag og jeg faktisk gikk i bukse og genser ved et par anledninger. Jøss.

Så det var en liten tidsreise idag. Se Bowling for Columbine igjen, fem-seks år etter at jeg satt i den da nye, lille kinosalen i Harstad og ble en smule Michael Moore-frelst. Folk kritiserte ham heftig i etterkant, men på en måte er det vanskelig å kritisere Moore: Han er ikke interessert i den objektive sannheten (og finnes nå egentlig den?), han er interessert i sannheten slik han ser den, slik ganske mange andre ser den. Left-wing activism, det er dét han driver med. Gonzo-journalistikk. Vreng på virkeligheten for å få fram mening, få fram det du mener er sant. I krig og kjærlighet er alt lov, og det er krig og kjærlighet involvert i Michael Moores korstog mot NRA, media, høyresiden, for det Amerika han elsker og drømmer om. Ikke sant?

Og idag er det valg og i morra har USA en ny president. Jeg husker frustrasjonen min over valget av Bush for åtte år sia, jeg husker engasjementet mitt, og alt jeg var var ei politisk anlagt femtenårig jente i Nord-Norge. Jeg kunne ikke engang stemme i mitt eget land, og likevel var jeg opptatt av valget i et anna land, på andre sia av Atlanterhavet. Ikke at det va så spesielt, det var mange av oss, og tenåringer er ikke så politisk uinteresserte heller. Tenåringene er idealistene, og de brenner for ting. Dessuten er det alltid lettere å sitte utafor og kritisere. Bare se på FRP.

Så da en solbrun, tynn, høg eldre herre ville gi meg et hefte om hvorfor jeg burde bli vegetarianer og, da jeg svarte at jeg allerede var det, sa jeg burde bli en «noisy vegetarian» slo det meg at det er dét som plager meg med meg selv nå, det som har plaget meg med meg selv de siste fire årene sånn ca, det at jeg ble så stille. Jeg vet ikke engang hvorfor. Jeg bare slutta å kjenne engasjement. Ikke at jeg går rundt i en nummen tilstand, men jeg kjenner ikke den generelle følelsen av engasjement som jeg hadde. Jeg ble en sånn typisk engasjert-i-tenåra-person, og det skulle jeg jo ikke bli. Jeg skulle ikke ende opp som en desillusjonert tidligere aktivist og meningsytrer, men jeg var allerede det da jeg holdt på, jeg var stille allerede da. Jeg skulle bråkt mer, jeg skulle ropt høyere, men jeg ble stille, jeg ble sjenert, jeg ble redd for å si ting, for lat til å mene noe, ambisjonsløs. Jeg ble ikke den jeg så for meg at jeg skulle bli, den jeg hadde tenkt å bli da jeg var yngre. Og plutselig innså jeg at jeg er 23 år og burde ha noe å vise til, det var planen min, å ha noe å vise til på denne tida, men jeg har ikke det, og jeg aner ikker hva det skulle vært heller. Så jeg har rusla rundt på NUS og analysert meg selv og kommet fram til at jeg har sløst bort nok tid nå. Men jeg har sløst bort så mye tid at jeg ikke aner hva jeg skal bruke tida framover på, så det hele eskalere til en lettere vond sirkel. Det sentrale spørsmålet burde aldri være «hva skal du bli?», men «hvem skal du være?», for vi er ikke satte personer fra barnsben av, vi blir oss selv på nytt og på nytt, hele tida. Vi lager oss selv, jeg lager meg selv når jeg skriver dette for eksempel, du lager deg selv på nytt når du endre facebookprofilen din, vi endrer oss når ting skjer, og når de ikke skjer, hele tida, konstant.

Hodet mitt snurrer, og Moses er død uansett. Good riddance, tenkte jeg da det skjedde. Good riddance, for jeg husket Heston der han satt i stolen sin og forsvarte sin rett til å ha våpen fordi det var lov, fordi han kunne, fordi om det var godt nok for de kloke kvite mennene som grunnla nasjonen, var det godt nok for ham. Og Gud måtte vite, de hadde hatt nok problemer med «the civil rights movement» høhø. «From my cold dead hands», sa han på pro-våpen-samlinger, mens han holdt rifla i handa. Og nå er de kalde og døde og riffelfri, med mindre de begravde han med rifla i hendene. Da knuger nok knoklene hardt om metallet ennå.

Ekte kjærlighet.

Advertisements