bon hiver

by vaarloek

og det betyr to ting

det betyr at jeg gleder meg til vinteren, fordi det snør hjemme og jeg er et polarbarn, om enn noe akklimatisert til tropevarme just nu. jeg hører hjemme der jeg kan ta på meg jakker og votter og skjerf. lag på lag med klær. jeg hører hjemme der jeg får røde kinn av å være ute, der pappa kommer inn døra med dugg på brillene, der lyset forsvinner og kommer tilbake og forsvinner og kommer tilbake igjen. jeg hører hjemme der kulden er varm, der himmelen dekkes av stjerner og grønne flammer, der lufta du puster ut fryser til røyk, små kuldeskyer. jeg hører hjemme der, og jeg vet det, og jeg lengter alltid hjem. jeg lengter hjem til og med når jeg er der, for selv om Walter Lim mener diaspora og eksil hører til i en massevandring fra en nasjonstat til en annen, over store avstander, mener jeg bestemt at det finnes en form for diaspora innafor landegrenser og. det kommer an på landet, på kulturforskjellene, på de forskjellige nasjonene, folkeslagene, innafor den konstruerte nasjonalstaten. det er å være et sted men å mangle et hjem. jeg har et hjem, men jeg kan aldri nå det virkelige hjemmet mitt igjen:

Thinking of home is often accompanied by nostalgia the absence or loss of loved ones, the remoteness of the home place we are cut off from our childhood home are Exiles. And the rest of us can perhaps understand, that we are all «exiles» from our past, our childhood, that universal «home».

og dette er det jeg tror på, dette er det jeg puster, det hjertet mitt slår mot. du kan aldri dra hjem igjen, for hjemme er i fortida, med en gang du har flytta på deg, med en gang du er i bevegelse fra sted til sted er hjem noe som ikke finnes på samme måte, for hver gang du kommer dit er noe annerledes uten at du har fått være med på den gradvise endringa. du kommer hjem og foreldrene dine er eldre, du kommer hjem og de har pussa opp kjøkkenet, de har kjøpt ny telefon, de har kasta gamle ting, ommøblert; tida har gått og din tid har gått et anna sted. det er et skille der, en følelse av å bevege seg i sted og tid, men ikke komme helt frem, eller ikke komme frem til det du forventer. den lineære gangen du var vant med har plutselig delt seg opp, og forgreiner seg utover. det finnes så mange tider å leve i, og så mange tider å lengte til. og hjem for meg er ikke bare stedet, men stedet som det var, den gangen jeg hadde evigheten igjen før jeg skulle noe sted.

jeg er i oslo og jeg lengter hjem. jeg er i singapore og jeg lengter hjem. jeg er overalt, og jeg blir mer nordlending enn de gjenværende nordlendingene er. jeg er en typisk immigrant, og jeg er en immigrant i mitt eget hjemland. og kanskje er jeg en immigrant i mitt eget hjemland fordi det som er mitt virkelige hjemland ikke er Norge, men Nord-Norge. det er en forskjell der, det er noe mer. å være nordlending, det er noe mer enn å være norsk. vi sier at vi er fra Nord-Norge, alle sammen, vi sier at vi elsker nord. vi er der ikke lenger, men vi vil tilbake til slutt. vi er immigranter. vi trenger ikke dra til Amerika for å ha emigrert, for å føle at vi ikke er hjemme. Når Alipio i «Immigration Blues» tenker på Filippinene hver gang han hører Stillehavets bølger, hver gang han stirrer inn i akvariet og venter på bølgesuset, så hører jeg Nordishavet bruse hver gang jeg ser havet, så tenker jeg på nordnorske fjærsteiner hver gang jeg kjenner lukta av sjøluft, ser jeg for meg måser hver gang jeg hører fugleskrik som høres ut som måsenes «gaia gaia,» som om de kaller på jorda hver gang de roper, skriker, synger.

å være en immigrant er å krysse en grense. den trenger ikke være en grense mellom land.

……….

og grunn to er ganske enkel

jeg har endelig oppdaga Bon Iver

Advertisements