mat og følelser

by vaarloek

msn kunne vise meg denne artikkelen om veg*anere og høytidsproblematikk. for vi spiser jo ikke bare for å spise, for å overleve, vi spiser fordi vi har tradisjoner å etterleve. thanksgiving og kalkun, for eksempel. og jul og pinnekjøtt (eller ribbe, eller lutefisk). å nekte å spise disse tingene oppleves som et opprør mot etablerte tradisjoner. og det er jo det, ikke sant? å nekte å spise dyr er et opprør, men det er ikke et opprør basert på barnslige opprør-for-å-opprøre. det har i alle fall ikke vært det for meg. jeg ville ikke være vanskelig, jeg syns det var slitsomt å skulle kreve spesialbehandling. jeg gjorde det heller ikke. første året som veggis spiste jeg til og med kjøttkrafta! jeg gjorde det for å strekke ut ei hand til min kjøttvante mor, si «jeg gjør ikke dette for å være vanskelig.» kan hende det funka, for nå, fire år etterpå, har jeg ei mor som kjøper inn dyrt pålegg til meg når jeg kommer hjem på ferie, uten å mukke, uten at jeg har bedt om det. og det er fint.

jeg var veganer i ca fire måneder i vår-sommer. jeg kom hjem på ferie. vi skulle ut til lilleøya ei helg, søskenbarnet mitt skulle være med. da vi var små spiste vi alltid ostepop. jeg elsket ostepop. høydepunktet var fredag, donaldpocket og ostepop. fantastiske fredager. så mamma hadde kjøpt inn ostepop. og jeg måtte si at jeg ikke spiste det, fordi det var … ost, ikke sant. og jeg vet at det såra. mamma ville jo bare være mamma og kjøpe inn favorittgodtet mitt.

men jeg er ikke et barn lenger. jeg hadde tatt et valg. de siste fem månedene kollapsa riktignok det valget av diverse grunner, men det er nå så. jeg kan alltids gå tilbake. å komme hjem vil gjøre det enklere, for hjemme vet de hva jeg ikke spiser lenger. enda jeg har spist mye av det her, melk, ost, ting med egg i. og jeg gjør det fordi det er enklere, fordi da slipper jeg å forklare meg, jeg slipper å dra debatten lenger enn å forklare hvorfor jeg ikke spiser kjøtt. og det er faktisk slitsomt nok, når man må ta den hver gang man møter nye folk, som spiser kjøtt, og skal ut ogspise med dem. å hele tiden måtte forklare seg, ta forbehold, kreve annen mat, føle seg vanskelig, det sliter på. særlig når man har fått høre det hele livet. nå er du vanskelig som ikke vil ha det vi spiser. men jeg mukka ikke, jeg spiste tilbehør uten koteletter, tilbehør uten kylling, jeg plukka vekk kjøttbitene i lapskausen, nitidig arbeid: plukke vekk kjøttrådene én for én. jeg  var ikke vanskelig! tilbehøret var middagen min i flere år, stort sett. så når jeg var på julebord på sjømannskirka var det som å gjenoppleve barndommens julemiddager, dog uten kålrabistappe for i den er det kjøttkraft, jeg spiste poteter, surkål, grønnsaker og tyttebærstyltetøy. en helt vanlig julemiddag for meg, minus allerede nevnte kålrabistappen og krafta. nei, det var ikke jeg som var vanskelig.

og når det kollapser, valget om å være veganer og ikke bare vegetarianer (som merkelig nok er blitt et begrep som inkluderer animalske ingredienser: melk og ost, men samtidig i seg selv referer til «vegetabilsk»), så er det også et resultat av jeg vingler. jeg vingler mellom å lese Heidis poster og nikke og tenke «ja, selvfølgelig«, til å tenke at jeg egentlig ikke ser noe galt i å spise dyr eller ost eller melk, men at jeg ser noe galt i å industrialisere dyr til produksjonsenheter. jeg jobber ennå med å bestemme meg for hva jeg mener, utvikle min egen forståelse av verden slik den er kontra verden slik jeg vil den skal være, slik jeg vil den skal se ut. jeg jobber ennå med å finne ut hva jeg mener er rett og galt, og jeg klarer visst ikke å komme fram til en solid konklusjon. og klarer man ikke det er det lett å snu kappa etter vinden, i guess. det er lett å avvike litt fra prinsippene man hadde for å unngå å være vanskelig eller problematisk, når man kan unnskylde seg med at man faktisk ikke helt har bestemt seg for om man virkelig mener at prinsippene man har er helt rette. noen ganger tror jeg at jeg lurer meg selv av pur bedagelighet. det er enklere å bare gjøre som de andre, ikke sant?

og selv om jeg ikke spier kjøtt lenger, selv om jeg noen ganger føler at selv det å puste inn kjøttos er å innta kjøtt, er å gjøre meg selv uren (det tok bare fire måneders veganisme, altså), contaminated, så er lukta av pinnekjøtt lukta av trygghet, tradisjoner, hjem. det er lukta av jula slik jeg kjenner den. lukter er følelser. jeg vet ikke hvorfor. kanskje fordi vi den første tida i verden ikke kan se? vi lever i et usynlig landskap i en mage i ni måneder. kanskje derfor. uansett grunn er det lukta av våre personlige madeleinkaker som trigger følelser i oss, barndomsminner, assossiasjoner. ville jeg følt at det var julaften uten lukta av kokt pinnekjøtt?

jeg vet ikke. enn så lenge trenger jeg ikke finne ut av det heller. jeg feirer jula hjemme om litt over en måned. i år skal jeg lage nøttestek. så får mamma og pappa spise pinnekjøtt som alltid. å lære en gammel hund nye triks er nok ikke umulig, men det er ikke en oppgave jeg orker eller vil ta på meg. for mat er ikke bare mat. om «mitt språk er min verden», så er det samme sant for maten vi spiser. kultur, tradisjon, ting som bare er som de er. ting man ikke tenker over. ja, det er faktisk ost i i ostepop, og ja, det er faktisk sånn at ost strengt tatt ikke er vegetarisk. i alle fall ikke om man forholder seg til paradis-sveriges definisjon. og strengt tatt ikke engang for lakto-vegetarianere. med mindre de bruker ost med bakteriell løpe da. og dét tviler jeg sterkt på at vegetarmat med ost tilberedt i diverse kafeer og restauranter i norge gjør.

og ja, tro det eller ei, men til og med smågodt er kjøttmat. men hei, hvem har vel ikke lyst til å innta et protein som er utvunnet fra blant annet knokler og bein fra dyr og fra fisk som lørdagskos?

edit: wow, newsweek kjører hardt på veg*anisme for tida! sjekk ut: The Rights of Animals, Love me, love my tofu og Part time vegetarians

fire saker på forsida! jeg kjenner et lite «wow» inni meg.

Advertisements