mat og følelser
av vaarloek
msn kunne vise meg denne artikkelen om veg*anere og høytidsproblematikk. for vi spiser jo ikke bare for å spise, for å overleve, vi spiser fordi vi har tradisjoner å etterleve. thanksgiving og kalkun, for eksempel. og jul og pinnekjøtt (eller ribbe, eller lutefisk). å nekte å spise disse tingene oppleves som et opprør mot etablerte tradisjoner. og det er jo det, ikke sant? å nekte å spise dyr er et opprør, men det er ikke et opprør basert på barnslige opprør-for-å-opprøre. det har i alle fall ikke vært det for meg. jeg ville ikke være vanskelig, jeg syns det var slitsomt å skulle kreve spesialbehandling. jeg gjorde det heller ikke. første året som veggis spiste jeg til og med kjøttkrafta! jeg gjorde det for å strekke ut ei hand til min kjøttvante mor, si «jeg gjør ikke dette for å være vanskelig.» kan hende det funka, for nå, fire år etterpå, har jeg ei mor som kjøper inn dyrt pålegg til meg når jeg kommer hjem på ferie, uten å mukke, uten at jeg har bedt om det. og det er fint.
jeg var veganer i ca fire måneder i vår-sommer. jeg kom hjem på ferie. vi skulle ut til lilleøya ei helg, søskenbarnet mitt skulle være med. da vi var små spiste vi alltid ostepop. jeg elsket ostepop. høydepunktet var fredag, donaldpocket og ostepop. fantastiske fredager. så mamma hadde kjøpt inn ostepop. og jeg måtte si at jeg ikke spiste det, fordi det var … ost, ikke sant. og jeg vet at det såra. mamma ville jo bare være mamma og kjøpe inn favorittgodtet mitt.
men jeg er ikke et barn lenger. jeg hadde tatt et valg. de siste fem månedene kollapsa riktignok det valget av diverse grunner, men det er nå så. jeg kan alltids gå tilbake. å komme hjem vil gjøre det enklere, for hjemme vet de hva jeg ikke spiser lenger. enda jeg har spist mye av det her, melk, ost, ting med egg i. og jeg gjør det fordi det er enklere, fordi da slipper jeg å forklare meg, jeg slipper å dra debatten lenger enn å forklare hvorfor jeg ikke spiser kjøtt. og det er faktisk slitsomt nok, når man må ta den hver gang man møter nye folk, som spiser kjøtt, og skal ut ogspise med dem. å hele tiden måtte forklare seg, ta forbehold, kreve annen mat, føle seg vanskelig, det sliter på. særlig når man har fått høre det hele livet. nå er du vanskelig som ikke vil ha det vi spiser. men jeg mukka ikke, jeg spiste tilbehør uten koteletter, tilbehør uten kylling, jeg plukka vekk kjøttbitene i lapskausen, nitidig arbeid: plukke vekk kjøttrådene én for én. jeg var ikke vanskelig! tilbehøret var middagen min i flere år, stort sett. så når jeg var på julebord på sjømannskirka var det som å gjenoppleve barndommens julemiddager, dog uten kålrabistappe for i den er det kjøttkraft, jeg spiste poteter, surkål, grønnsaker og tyttebærstyltetøy. en helt vanlig julemiddag for meg, minus allerede nevnte kålrabistappen og krafta. nei, det var ikke jeg som var vanskelig.
og når det kollapser, valget om å være veganer og ikke bare vegetarianer (som merkelig nok er blitt et begrep som inkluderer animalske ingredienser: melk og ost, men samtidig i seg selv referer til «vegetabilsk»), så er det også et resultat av jeg vingler. jeg vingler mellom å lese Heidis poster og nikke og tenke «ja, selvfølgelig«, til å tenke at jeg egentlig ikke ser noe galt i å spise dyr eller ost eller melk, men at jeg ser noe galt i å industrialisere dyr til produksjonsenheter. jeg jobber ennå med å bestemme meg for hva jeg mener, utvikle min egen forståelse av verden slik den er kontra verden slik jeg vil den skal være, slik jeg vil den skal se ut. jeg jobber ennå med å finne ut hva jeg mener er rett og galt, og jeg klarer visst ikke å komme fram til en solid konklusjon. og klarer man ikke det er det lett å snu kappa etter vinden, i guess. det er lett å avvike litt fra prinsippene man hadde for å unngå å være vanskelig eller problematisk, når man kan unnskylde seg med at man faktisk ikke helt har bestemt seg for om man virkelig mener at prinsippene man har er helt rette. noen ganger tror jeg at jeg lurer meg selv av pur bedagelighet. det er enklere å bare gjøre som de andre, ikke sant?
og selv om jeg ikke spier kjøtt lenger, selv om jeg noen ganger føler at selv det å puste inn kjøttos er å innta kjøtt, er å gjøre meg selv uren (det tok bare fire måneders veganisme, altså), contaminated, så er lukta av pinnekjøtt lukta av trygghet, tradisjoner, hjem. det er lukta av jula slik jeg kjenner den. lukter er følelser. jeg vet ikke hvorfor. kanskje fordi vi den første tida i verden ikke kan se? vi lever i et usynlig landskap i en mage i ni måneder. kanskje derfor. uansett grunn er det lukta av våre personlige madeleinkaker som trigger følelser i oss, barndomsminner, assossiasjoner. ville jeg følt at det var julaften uten lukta av kokt pinnekjøtt?
jeg vet ikke. enn så lenge trenger jeg ikke finne ut av det heller. jeg feirer jula hjemme om litt over en måned. i år skal jeg lage nøttestek. så får mamma og pappa spise pinnekjøtt som alltid. å lære en gammel hund nye triks er nok ikke umulig, men det er ikke en oppgave jeg orker eller vil ta på meg. for mat er ikke bare mat. om «mitt språk er min verden», så er det samme sant for maten vi spiser. kultur, tradisjon, ting som bare er som de er. ting man ikke tenker over. ja, det er faktisk ost i i ostepop, og ja, det er faktisk sånn at ost strengt tatt ikke er vegetarisk. i alle fall ikke om man forholder seg til paradis-sveriges definisjon. og strengt tatt ikke engang for lakto-vegetarianere. med mindre de bruker ost med bakteriell løpe da. og dét tviler jeg sterkt på at vegetarmat med ost tilberedt i diverse kafeer og restauranter i norge gjør.
og ja, tro det eller ei, men til og med smågodt er kjøttmat. men hei, hvem har vel ikke lyst til å innta et protein som er utvunnet fra blant annet knokler og bein fra dyr og fra fisk som lørdagskos?
edit: wow, newsweek kjører hardt på veg*anisme for tida! sjekk ut: The Rights of Animals, Love me, love my tofu og Part time vegetarians
fire saker på forsida! jeg kjenner et lite «wow» inni meg.
tingene som ikke er 
Jeg kjenner meg SÅ godt igjen i hele greia; det å måtte forklare seg, fortelle i det vide og det brede; hvorfor, hvrdan, hvor lenge… Man blir, som du sier, SLITEN, og slik jeg følte det i hvertfall, prøvde jeg å unngå å spise samen med andre jeg visste ville starte en diskusjon osv. Hvor mange ganger har jeg ikke blitt festens klovn eller høydepunkt, driti ut av en haug gribber som gjør narr av mine meninger og matvaner. Herregud, nå ble jeg skikkelig provosert inni meg, altså… Heh…
Uansett; vel skrevet!
Jeg syns det var fint skrevet. Og det er vanskelig å gå mot strømmen, uansett hva det gjelder. Med slike ting tror jeg man nesten må vokse inn i det, ta det gradvis om man vil, utvikle seg etter hvert, og når man kommer til det punktet hvor man er helt trygg og sikker på det valget man har tatt, er det ikke vanskelig å stå imot lenger. Selv om det kanskje virker slik er ikke jeg helt der ennå, for jeg har blant annet ikke klart å si dette til besteforeldrene mine, som jeg sannsynligvis skal treffe i jula. Det at matvalg kan såre noen er vanskelig, men jeg tror at det er nettopp det som også gjør bevisste matvalg så viktig, mat er så mye mer enn mat på alle mulige måter.
Det var dette jeg var mest redd for med vegetarisme. Så jeg skjønner godt alle tankene dine. Men jeg har nå etter 4 mnd som vegetarianer og en måned som veganer (ikke så lenge kanskje men), blitt så sikker i min sak at hva andre måtte synes og si ikke plager meg så veldig lenger. I stedet for å fokusere på de tingene som er negative med å spise med kjøttspisende familie prøver jeg å gjøre det til noe positivt. Skal jeg spise med mamma ringer jeg på forhånd og avtaler hva vi skal lage, også drar vi og handler sammen og lager maten sammen. Det er kjempekoselig og mamma synes det er spennende å lære å lage ny mat. Skal jeg til bursdager ol til venner tilbyr jeg å ta med meg mat og kake og jeg lager ekstra og lager skikkelig god mat sånn at folk kan forsyne seg og se hvor god maten min er.
Dette krever jo mer av meg, og jeg må avtale på forhånd og bruke mer tid på å forberede meg, men det synes jeg er verdt det. De gangene det blir vanskelig tenker jeg heller på det dyrene er utsatt for, og i forhold til det blir mine eventuelle sosiale problemer trivielle.
Så fint innlegg. Førr min del va valget enkelt, æ fikk beskjed av legen om å droppe melkeprodukta og gjærbakst (ikkje at d e så mye etisk galt med gjærbakst, men d handle jo om å utelukke ting ikkje sant), og av grønnsaker og kjøtt jobbe vi hardt for å bare spise økologisk, nærreist, osv. Æ trur d e så enkelt som at man må finne si greia liksom, sin ting førr å føle sæ bra i hjertet og i magen. Alle må jo respektere d!
D e ikkje barnslig eller opprørst å ta standpunkt, tvert i mot. D e langt færre som forbarme sæ over pelsdyrmotstandera, d e liksom så opplagt at DET e feil, menå spise torturerte kyllinga DET e jo bære en del av samfunnet! Neineinei.
En gang, når æ proklamerte mitt økologiske (æ vil bare spise dyr som har levd godt. æ vil se bonden og gården) standpunkt, så fikk æ tilbake at «vi burde ta til takke med den maten vi har. Stakkars Afrika liksom.» Da bli heile greia litt håpløus.
FruJones: yay veggis! men ja, det er slitsomt å måtte forsvare og forklare seg hele tida. kanskje derfor inntrykket av veggiser og feminister er den litt militante, aggressive typen? :P
heidi: takk. helt enig, man må bare ta det i sitt eget tempo. mitt er tydeligvis litt att og fram av seg. det er det med å etterleve teorien, ikke sant. teorien er grei, praksisen litt mer komplisert. eller, så komplisert som vi gjør det til. å lese tekstene dine har forresten vært utrolig inspirerende, selv om jeg kanskje ikke er enig i absolutt alt. jeg kjenner at jeg trenger å bestemme meg nå, virkelig gå inn for det igjen. jeg har aldri vært mer fornøyd med meg selv enn jeg var i de fire veganske (og akk så sukkerfrie) månedene!
caya: wow, fem måneder! jeg har holdt på med dette i … fire år :S fire og et halvt, nesten fem-seks om jeg regner med alle forsøkene jeg gjorde :P for meg handler det nok mye om dette med å ikke ville være vanskelig i matveien, ikke sant. det at mamma heller ikke er fru eksperimentering-med-mat gjør at en sånn situasjon som du beskriver er vanskelig å se for seg. ikke at foreldrene mine har store problemer med at jeg er vegetarianer lenger heller, egentlig tror jeg de er litt stolte over at jeg har tatt et valg, tenkt selv. men det sitter fremdeles i meg når jeg møter nye mennesker og hele tiden må kremte litt og si «men, det er melk og jeg spiser ikke melk.» tåpelig, jeg vet. jeg skal skjerpe meg :)
stine: takk :) gjærbakst også, faktisk? wow, det begynne å ligne litt candidadiett. av en lege! utrulig. men åkei. æ har vært zombie den siste tida, det va lett å falle ned i trekke-på-skuldran-modus. æ e på tur tilbake nu. æ vil begynne å leve sånn at æ kan være fornøyd med mæ sjøl igjen! å leve på akkord med det man egentlig mene e stressanes, faktisk.
og du har rett, det e ikkje barnslig. likevel trur æ at det kan oppfattes sånn. «det e bare en fase», ikkje sant. «æ snakka med ei æ jobbe med som hadde ei datter som va vegetarianer nån år, men ho måtte slutte og begynne å spise kjøtt igjen fordi ho blei sjuk». hørte mange sånne det første året :P
det e også veldig rart det der, at man har så forskjellig standard etter korsn dyr man snakke om. forbløffe mæ like mye kvær gang.
Heidi: nå regna jeg bare med at du var Heidi fra ikke-mennesker og samfunn. correct me if i’m wrong :)
Det var meg, jeg bare var litt lat som ikke fylte inn i alle feltene. Det var forresten hyggelig å høre at du liker å lese bloggen min.
Du kan jo foreslå å lage mat sammen? Skader jo ikke å prøve ;) Kanskje overrasker hun deg. Eller så kan du jo bare lage maten selv om ta med. Jeg pleier å spørre om hva som skal spises også tar jeg med noe som passer til det. Når du viser en sånn vilje til å samarbeide og lage mat til andre også kan ingen beskylde deg for å være vanskelig i hvert fall!
Oj, må man virkelig forklare seg til alle og enhver om hvorfor man velger å være vegetarianer? Da hadde jeg krevd å få en god begrunnelse for hvorfor den andre spiser kjøtt tilbake!
Trodde det hadde blitt så vanlig etterhvert at det ikke akkurat hevet øyenbryn. Det er kanskje på tide jeg revurderer verden litt, ser ut til at jeg omgås så masse bra folk at jeg overvurderer verden som helhet for tiden.
heidi: :)
caya: altsaa, naa skal jeg ikke gjoere dette til et stoerre problem enn det er. det er ikke hjemme som er problemet for meg (og til og med naar mamma og jeg er ute og spiser vil hun ikke ha veggismat selv, enda jeg foreslaar pent :P), det er heller dette med aa moete nye folk og maatte ta hele ramsa om igjen, maatte minne paa at det og det er egg, melk i. vegetarianer er liksom ok, og enkelt nok aa rette seg etter, men tar du vekk egg og melk ogsaa er det plutselig saa mye som man skal passe paa og minne folk om. og saa kommer det inn en saann ekkel foelelse av aa vaere til bry, sant. taapelig!
men helt sant, aa lage mat og ta med er jo en fin maate og vise hvor enkelt det faktisk er :)
minneapolise: ja, altsaa, spoersmaalet dukker alltid opp. som regel foerer ikke til dette til hissige diskusjoner akkurat, jeg skjoenner jo ogsaa at folk blir nysgjerrige paa andre folks grunner til aa ikke gjoere som majoriteten. like fullt blir det slitsomt i lengden. kanskje jeg bare skal begynne aa dele ut et ferdigskrevet kort med alle grunnene mine :P eller ta den kontrasvaret ditt. det er forsaavidt en veldig fin maate og gjoere det paa som jeg stadig glemmer. den har liksom litt sokrates over seg.