min var ingen fugl føniks

i dag døde fuglen som har vært her i tolv år i hendene mine
hjertet mitt knuste
men det var best sånn
det var nok det

og jeg bestemte at vi skulle ta ham med hjem. ikke levne ham til noe «ressurselskap». ressurselskap håndterer søppel. den lille fuglekroppen er ikke søppel. nå ligger han i fryserern i kjelleren. omformes til iskrystaller. jeg vil ikke tenke på det igjen nå, det var ille nok å nikke til at det beste var å sette sprøyta. nikke, for om jeg hadde åpna munnen for å svare hadde det bare kommet ut såre hulk, som da jeg tok med eska med den lille døde kroppen i ut av rommet, allerede full av tårer, og kjente hvordan innsida mi knustes og ikke engang klarte å holde eska mer, bare sa «kan dåkker ta den» mellom hikst. noen ganger tror jeg vi er laget av glass, at vi har hjerter av glass, for lyden av hjertet når det knuser inni deg er som lyden av glass som blir til glassbiter, glasskår. og jeg er ikke sterkere enn det, jeg er ikke sterkere enn skjørt glass når det knuses, jeg er ikke sterkere enn glasset med soltørka tomat som deisa i gulvet da mamma og jeg en times tid senere handla inn mat. ingenting knuser som hjerter og glass.

men snart kan jeg drukne sorgene i ei flaske fairtrade vin
og satse på at 2009 blir et fint år, til tross for finanskrise og israel-palestinakrise og miljøkrise og hva det nå måtte være

for selv om det føles noe egoistisk å bry seg om seg selv når man vet hvordan verden er
så må man begynne et sted
og det hjelper ingen at jeg har det dårlig
eller at du har det dårlig
jo flere som har det bra, jo bedre

så 2009 kan godt komme nå. jeg er klar.

Reklame

jul; et utkast

jeg gikk ut av flyet på evenes og pustet inn kald luft. det var kvit snø på bakken, gradene lå på minus 8. hjemme i landet med blått lys, dagen da snøen kom og la seg over bakken. det ble jul. det ble jul, og jeg sto opp etter et halvt døgns søvn (innhenta av jetlag) til en mørk julemorgen som sakte gled over i intense farger; oransj, gult, rosa. det er dette jeg har venta på. dette, og mack-øl, gjerne typen jeg ikke trenger å betale for selv. hirr.

Tie up your boots
Jump off the ladder
Pack up your clothes
Nothing’s the matter
Mistletoe hangs
Up in the bedroom
Your sister’s bangs
She cut them herself
Santa is here
Sleighbells are ringing
Twenty-one elves
They are all singing
K-Mart is closed
So is the bakery
Everyone’s at home
Watching TV

jess jess. god jul, god jul! nøttesteika venter på meg any minute now. eller, om en time sånn ca. peace.

ISTANBUL

…
10 kg i overvekt
betalte for fem
34 sgd per kg er like 170 sgd erlik
mOnEy OuT tHe WiNdOw
saerlig naar jeg strengt tatt kunne kvitta meg med
snaer, fire kg. like that.
skjoenner ikke hva jeg tenkte paa, betale
34 dollar for to ti aar gamle National Geographic som kosta meg en dollar og femti cent per stk

det er latterlig

men jeg er et pengesluk
de siste ukene: svooosj
og selv om jeg saann ca begynte aa grine da jeg innsaa hvor mye penger jeg hadde brukt paa aa ta med meg billig soeppel hjem som plutselig ikke lenger var saa billig
saa ble det faktisk bedre av vakta som sa «you look tired» saa jeg kunne svare «i am»
og mannen som passa paa pc-en min og etterpaa ga meg tralla han hadde sia jeg trengte den mer
og det gjorde jeg, det gjoer jeg jo alltid
reise lett finnes omtrent ikke i vokabularet mitt
omtrent

og det ble ogsaa bedre av tanken om at i det lange loep betyr penger ingenting, saa lenge jeg kommer meg hjem uten alvorlige men og alt det der. penger kommer penger gaar, hvorfor bryr vi oss saa mye om tomme verdier? saann. i det lange loep. du vet. det skikkelig lange.

man kan alltids akkumulere verdier.

og money out the window sia jeg mista eine linsa paa flyet
jeg sitter her med linse paa ett oeye. verden er uklar, helt til jeg lukker hoeyre og ser verden med venstre.

transit er goey. ellerno.

og jeg foelere at kelnerne skuler paa meg for at jeg ikke kjoeper noe men herregud flyplass er dyrt
og naa som krona stuper tar jeg meg ikke lenger raad til ekstravaganse

fred ut

over en by

det er meg

og byen jeg snart

skal forlate

det føles som historie allerede

the last days of summer

jeg mangler alle bildene fra Singapore pre-Vietnam. jeg finner ikke minnebrikken min, og jeg tror den er borte for alltid, og har vært borte lenge. godt over ei uke, i alle fall. fan.

og jeg drepte en edderkopp idag. det var ikke en lykkelig edderkoppfamilie i taket mitt likevel. det var en stor edderkopp med liten kropp og lange ben og fire andre i minkende størrelse, det stemmer det. men bare én av dem bevegde seg. jeg tror han var en kannibaledderkopp. muligens er, for etter at jeg prøvde å klemme han flat med den inntørka svampekosten min og han ramla ned på SENGA mi og kravla rundt med det som så ut som et skada ben og sikkert et anfall av dødsangst før han endte opp på en handduk som lå på gulvet og overlvde alle mine forsøk på flatklemming, så tok jeg til slutt bare og rullet sammen handduken i en fei. med edderkoppen inni. svoosj, søppeldunken neste. ute av syne, ute av sinn. bare fire døde edderkopper i taket nå, noen maurer fanget i silketråder. døde, selvfølgelige. jeg følte meg skjelven, som en morder.

[send meg tilbake til steinalderen og jeg overlever på nøtter og frukt og blad. eventuelt det kjøttet andre slakter dyr for å få tak i. er jeg skikkelig sulten kan det hende jeg spiser. overlevelse er tross alt primærmål 1]

jeg var febersyk i Kuala Lumpur. det startet på lørdag og ble verre på søndag, og sikkert enda verre av at jeg måtte tilbringe fem timer i en iskald airconditioned buss. jeg kledde på meg; superundertøy, strømpebukse, ullsokker, skjerf, cardigan, pledd. jeg frøys fremdeles. da jeg hadde dusja på kvelden hadde jeg røde kinn og blanke øyne. men jeg så Petronas-tårnene lyse opp som magiske tårn i et eventyr idet dagen går over i kveld som går over i natt.

og innom Ruen Qings hus i utkanten av Kuala Lumpur, etter en lang kjøretur takket være stillestående rushtidstrafikk og en radio som spilte de samme låtene om og om igjen (nei, Beyoncé er faktisk ikke så innmari bra), titter jeg gjennom bildene hennes. de hun har malt altså, som står oppstilt i rekke og rad på ei hylle. på det ene kommer jeg over et merkelig insekt. jeg vil ta bilde av det, selvfølgelig. ekle ting fascinerer meg. jeg har bilder av kakerlakker og edderkopper, maur, sauehoder henslengt i fjæra, død fugl i en undergang, overkjørt due på veien; that’s how i roll, med en forkjærlighet for det groteske. og det er noe intuitivt groteskt over insekt. de minner meg om død og forråtnelse. til slutt vinner de uansett og får et festmåltid når hjertene våre ikke lenger slår. fram til da er det en kamp på død og liv. så jeg ville ta bilde, men det kravla fort rundt omkring og det var mørkt så alt ble bare ufokusert, og da RQ kom for å se hva slags merkelig insekt det var jeg hadde kommet over sa hun bare: it has to die.

hvorfor?

fordi det var en babykakerlakk.

neida, ikke det minste ekkelt. men den var litt søt. kravla omkring alene på et maleri. en ensom babykakerlakk. hvordan er det egentlig? å være en kakerlakk som kan få vesener så utallige ganger større enn seg selv til å hyle vettskremt, eller stå paralysert i kjøkkendøra og se som etter vitner som kan bekrefte at det øynene ser faktiske er virkelig. det var meg, i august. meg, og en kakerlakk jeg kunne sverget på var ENORM på kjøkkengulvet. neida. jeg frika ikke ut i det hele tatt.

så jeg kommer ikke til å savne insektene i alle fall.

å kunne kjøpe annen nattmat enn falaffel og chips, derimot. (men å få stekt ris med stekt egg når jeg spesifikt ber om vegetarian fried rice og peker på menyen og vet at stedet tidligere har gitt meg nettopp dét; vegetarisk stekt ris, og å først oppdage det vel hjemme og kledd for senga med en sulten sulten mage … nei).

jeg veier pros and cons. håper jeg får plass til alt i kofferten. for mange ting, for lite tid, for lite plass, for lite tillatt bagasje. woops.

tilstand; stillstand

jeg har fem edderkopper i taket (mor far storesøster mellombror og likjebanet?), koffertinnhold som har spredd seg over hele golvet, begynnende forkjølelse, en laptop jeg må kvitte meg med og tre dager å gjøre det på. dvs; imorra krysser jeg grensa til Malaysia (endelig, kanskje? kremt) og drar til Kuala Lumpur for å besøke RQ. hun har et anna navn også, men det var visst for kinesisk og vanskelig for de internasjonale skolefolkene, så RQ it is. så to og en halv dag i KL, etterfulgt av to netter her, to dager. så fly til Istanbul. så fly til Oslo. så møte folk og avlevere gave (for andre og, til og med). så sove. så fly til Harstad. så ut. om ei uke, ungfär. va konstigt.

ting føles stillestående. som edderkoppfar i taket, opp ned, stille. jeg vil egentlig at noen skal komme og røske dem med seg og kaste de ut. eller være nådeløse og skvise dem. jeg er ikke så nådeløs. men jeg har ikke så lyst til å sove med fem edderkopper hengende oppned i taket over senga mi heller. jeg venter, jeg ser an situasjonen litt til. utsetter å pakke, utsetter å sove.

spiste pasta på japanske vis i dag. foretrekker italiensk enn så lenge. jeg tror ikke japansk mat og jeg er helt på g. men wasabi var kult, selv om Sophia kalte det baby-wasabi. jeg er en wasabinovise uansett, like greit å starte i det små. jobbe meg oppover. det føltes i alle fall som en nesespray fra innsida. sterkt.

og før jeg la meg klokka seks i natt spilte jeg gitar i en halvtime. jeg crasha hos Sophia, riktignok etter å ha henta tannbørsten min først. det var ikke engang en omvei. vi dro fra Zoukout litt for tidlig, men det gjør ikke så mye. jeg så Nouvelle Vague spille på ei scene på sandstranda. plutselig skjønte jeg ikke helt hva jeg har tenkt på, jeg har bodd en halvtime unna sand og sol og hav i fem måneder, men aldri … gidda? ikke at jeg er en solslikker eller strandbabe, akkurat. men litt av og til er da fint. gå barbeint, bli brun, lukte saltvann. åkei. når jeg kommer tilbake på ferie! eller eventuelt: januar. jeg skal gjøre tre kontinenter på under en måned. Asia, Europa, Afrika. Egypt. jentetur. SYDEN. jess.

og jeg gleder meg. jeg gleder meg til mye. jeg gleder meg til å sitte på en buss i fem timer og få mat og høre på musikk og se ut av vinduet. jeg gleder meg til å ta bilde av meg og Petronas-tårnene. gleder meg til å henge med RQ og ha interessante samtaler, spise god mat, se en ny by. jeg liker byer. de er alle så like, men så forskjellige. Singapore kanskej mest forskjellig fra dem alle. type, er det et land, er det en by, er det en jungel? hvem vet. trærne vokser her, regnskogen har ikke blitt borte, og den kommer tilbake. du føler bare at det er en storby når du er i Central Business District, eller Chinatown, Little India, Kampong Glam. og plutselig har du innsett at byen er mindre enn du trodde, at mrt-stoppene ikke er forskjellige verdener men nabolag, at å gå mellom dem tar ti minutter, et kvarter. byen forandre seg, du har navigert etter grønne, røde og lilla linjer: north-east, east-west, north-south. byen har vært punkter på en linje. nå er den rund, sirkulær, i bevegelse. den kartlegger seg selv foran øynene dine, mens du plutselig får nye perspektiv på avstand. en taxitur fra orchard på seks dollar er bare to mer enn dere betalte fra utgangspunktet til mrt-stasjonen. så 2 dollar til undergrunnen og tjue minutts reise. what a waste.

og jeg gleder meg til å komme hjem. jeg gleder meg til folk, fest, jul, stearinlys, lester, votter, snø, mørketid, nordlys, stjernehimmel, grovbrød … gleder meg til folk. gleder meg til å begynne Oslo på nytt, si et par sannhetsord til UiO og HF studentinformasjon som ikke kan sine ting i det hele tatt, tydeligvis. og jeg gleder meg til å flytte inn på et rom på ordentlig, fylle opp matskapet, lage middag, se på tv, gjøre ting på den måten jeg var vant til.

og dra ut og spise indisk nå og da. for å overleve abstinensen etter fem måneder med indisk til middag ca hver dag. du vet, man blir vant til det meste og plutselig liker man det. trenger oppskrift på rød bønnesuppe. det blir en hit.

soup for soul

«Beautiful soup, so rich and green
Waiting in a hot tureen!
Who for such dainties would not stoop?
Soup of the evening, beautiful soup!
Beautiful soup! Who cares for fish
Game, or any other dish?
Who would not give all else for two
Pennyworth of beautiful soup?»
Lewis Carroll, Alice in Wonderland

Det er enkelte ting jeg kommer til å savne. Faktisk ganske mye: Folk, sol, skyskrapere, bønnesuppedessert, shophousene, shisha, Coffee Bean & Tea Leaf, morsomme amerikanske og australske professorer, indisk, food courts (med veggismat), ris (it finally got to me), tordenværet, stunden før det blåser opp og begynner å regne … men, akkurat nå kommer jeg definitivt til å savne The Soup Spoon mest av alt. Er det noe hustrige høst-vinter-og-tildels-vår-norge trenger, så er det en suppekjede. En kafé viet til suppe (og gode salater og wraps og smørbrød, masse veggismuligheter), som man kan dumpe innom når man er kald, våt, sliten, trøtt, og få soul soup. Suppe er for sjelen det balsam er for håret. Tanken på å ikke kunne kjøpe en regular bolle med roasted pumpkin soup til ca 6 dollar erlik litt over 20 kroner gjør meg ganske opprørt innvendig. Noen burde ta dette blogginnlegget til etteretning og sørge for at jeg kan vandre inn i vårsemesteret med en suppekafé til venn. I Oslo, for om åtte dager er jeg hjemme i Norge. Ikke lenger i Singapore, der The Soup Spoon befinner seg i diverse kjøpesenterkjellere, akkurat så airconditioned at det er kaldt nok til å varme seg med suppe. Suppe, sier jeg. Ekte sjeleføde.

skyskrapere, og folk

som ser på skyskrapere