dette er ikke American Comedy

by vaarloek

I morra er jeg ferdig

Om et døgn på denne tida har jeg forlatt multi purpose hall 4 og levert min siste eksamen ved NUS.

Jeg har omtrent ikke lest. Det er åpen bok, og ta med så mye notater du vil, men jeg har ikke engang kopiert alle artiklene. Langt mindre faktisk lest dem. Jeg begynte bra, både søndag og mandag. Så kom tirsdag. Folk begynte å forsvinne. Telefonen min bestemte seg for å gjøre det samme, og så bestemte noen seg for å ikke hjelpe den hjem igjen, til meg. Studiemojoen min ble ødelagt. Jeg vil bare pakke og bli ferdig med det. komme meg vekk før Singapore sluker meg også.

Singapore. Rare Singapore. Det er kanskje en nummen plass, med en overflate av en slags falskhet: store bygninger, blanke overflater, kjøpesentre, festivaler av alle slag, zoo, vinterland, vannverden; alt, men likevel liker jeg det. Som å leve i en eneste stor temapark, en illusjon. Vi snakker ofte om det, vi som ikke er herfra. Og jeg snakker ofte om hvor rart det er å på sett og vis være nærmere en hel del av det som foregår i verden; Bangkok, Mumbai, Malaysia i høst, grenseproblemene mellom Thailand og Malaysia, Nærmere enn i Norge, men ikke høre folk snakke om det. Folk snakket ikke engang om valget i USA, med mindre de var fra andre steder. Som om de er for opptatte med sine egne liv: gode karakterer – god jobb, gode karakterer – god jobb. Jeg hørte ikke noe buzz om Mumbai da det foregikk, eller Thailand og Bangkok, ingen snakket om det, de snakket såvidt om problemene med melamin i melka fra Kina (men det hang lapper overalt på utsalgssteder og kafeer: vi bruker bare australsk melk) med mindre jeg tok det opp. «De gjør alltid det», var kommentaren om Thailand. Ferdig med den saken. Sånn er det bare. Kunne noe slikt skjedd i Singapore, spurte Anthony fra Chicago verten sin. Nei, var svaret. End of the discussion. Men hvorfor ikke? Etter Thailand er det flere sikkerhetsvakter på stasjonene, bussene, banene. Regjeringen viser sin tilstedeværelse. På banene går det sikkerhetsvideoer med instrukser om hva man skal gjøre om man ser noe mistenkelig, det henger bilder av rømte terrorister på veggene, sikkerhetsinstrukser overalt. For your own safety, please stand behind the yellow line. Danger, danger. De passer på. Mot hva? Terrorister utenfra? Fiender av nasjonen? Folket selv?

Det er vanskelig å si. Folk sier ofte Brave New World når de hører Singapore, eller har kjennskap til stedet. Jeg vet ikke helt. Å leve her er i alle fall å leve i en boble som på mange måter føles kunstig. Kanskje er alle bobler kunstige? Men sant, bygningene strekker seg så høyt, alt har nummer, å kjøre på veiene føles som å være deltager i et videospill: bredde, orden, renhet. Så finnes det kjøkken i restauranter der de feier unna en bøling med kakerlakker på kvelden, det har hengt støvspinn på toalettdørene her sia jeg kom hit, solstolene ved bassenget på NUS er fulle av skitt, svarte faktisk. Men bussene vaskes hver kveld. Visstnok.

Og det er det perfekte stedet å komme til for hele Eat, Drink, Be Merry-pakka Clarke Quay selger deg. Eller kanskje det var Wine and Dine, har det noe å si? Du kommer hit og kan lekeleve; pampered manicures and pedicures, foot massage, shop, party, eat, forget. Glem at det er en verden utenfor. Glem at det finnes andre virkeligheter, this is it. Så da jeg kom hjem (til Singapore) etter ni dager i Vietnam, og så Singapore på nytt, midt i et allerede eksisterende kultursjokk, følte jeg meg helt paralysert. Jeg ville rundt, jeg ville gjøre ting, se, men alt føltes så tungt. I retrospekt er det rart. Men da var tanken å komme seg rundt helt ubegripelig tung, som om kroppen min var svøpt i bly. Det finnes lange veistrekninger uten noenting, før du plutselig kjører forbi en enklave av gamle shophouses med kafeer og småbutikker. De dukker opp av ingensteds, men hvordan komme seg dit? Du må alltid ta buss, mrt, taxi. Å gå rundt i Singapore går ikke. Det er for varmt, det er ikke lagt opp til det. Å manøvrere føltes umulig. Så jeg lot være. Prøvde å studere. Hadde forelesninger. Holdt meg til kjent territorium. Det var det letteste, men samtidig det tyngste. Singapore tappet meg for energi.

Det er ikke sånn nå. Det har ikke vært sånn sia oktober. Jeg elsker Singapore, for folkene, maten, skyskraperne, lysene. Jeg elsker Singapore fordi når alt kom til alt våknet jeg opp her. Samtidig vil jeg på en måte bare dra nå, komme meg ut, være ferdig med det. Komme tilbake til det livet som er mitt, for det er ikke her (enda det for øyeblikket selvfølgelig er her, jeg er jo her!) i denne bobla av manglende politisk engasjement (en singaporeaner jeg kjenner skriver om Singapores politiske system i bacheloreoppgaven sin. Hva har du funnet ut, hva er bra, hva er dårlig? ble han spurt om en gang. Ånei, alt er bra, svarte han. I Singapore er alt bra. Noe annet vil vi ikke høre snakk om), overflate, mat og drinks og fest og dekorasjoner og julemusikk. En temapark for shopping og lifestyle. Man kan glemme seg selv her, tror jeg. Jeg ser for meg å leve som expat-hustru, bruke dagene på selvpleie, kafeer og skvalder. Det er tiltrekkende og frastøtende på en og samme gang. Det er lett, og lett virker magnetisk på en bedagelig anlagt sjel som min. Men det er en falskhet i det livet, en boble jeg ikke vil inn i igjen. Ikke at jeg egentlig var inne i bobla her heller, men … Litt. Jeg dro litt inn i den, til tider. Eller den dro meg inn, og jeg lot det skje. Og å prøve å trekke seg ut var vanskelig. Livet her er ikke som det livet jeg er vant til. Har man penger er alt solskinn. Ingenting å bekymre seg over. Til og med sikkerhetsanstaltningene synes falske, for hva kan egentlig skje her, i Singapore? Hva kan ligge under overflaten og ulme? Hva er det å være redd for; verden er et kjøpesenter, livet er en fest.

Wine, Dine, Be Merry. Konsumer, hold frykten og ubehaget i sjakk. Jeg liker det, og jeg liker det ikke:  ambivalensen bobler under ribbeina mine. Jeg vet ikke hva jeg kommer til å tenke når jeg kommer hjem. Jeg vet ikke hvem jeg kommer til å være, hvem Norge kommer til å være.

Spent.

Advertisements