the last days of summer

by vaarloek

jeg mangler alle bildene fra Singapore pre-Vietnam. jeg finner ikke minnebrikken min, og jeg tror den er borte for alltid, og har vært borte lenge. godt over ei uke, i alle fall. fan.

og jeg drepte en edderkopp idag. det var ikke en lykkelig edderkoppfamilie i taket mitt likevel. det var en stor edderkopp med liten kropp og lange ben og fire andre i minkende størrelse, det stemmer det. men bare én av dem bevegde seg. jeg tror han var en kannibaledderkopp. muligens er, for etter at jeg prøvde å klemme han flat med den inntørka svampekosten min og han ramla ned på SENGA mi og kravla rundt med det som så ut som et skada ben og sikkert et anfall av dødsangst før han endte opp på en handduk som lå på gulvet og overlvde alle mine forsøk på flatklemming, så tok jeg til slutt bare og rullet sammen handduken i en fei. med edderkoppen inni. svoosj, søppeldunken neste. ute av syne, ute av sinn. bare fire døde edderkopper i taket nå, noen maurer fanget i silketråder. døde, selvfølgelige. jeg følte meg skjelven, som en morder.

[send meg tilbake til steinalderen og jeg overlever på nøtter og frukt og blad. eventuelt det kjøttet andre slakter dyr for å få tak i. er jeg skikkelig sulten kan det hende jeg spiser. overlevelse er tross alt primærmål 1]

jeg var febersyk i Kuala Lumpur. det startet på lørdag og ble verre på søndag, og sikkert enda verre av at jeg måtte tilbringe fem timer i en iskald airconditioned buss. jeg kledde på meg; superundertøy, strømpebukse, ullsokker, skjerf, cardigan, pledd. jeg frøys fremdeles. da jeg hadde dusja på kvelden hadde jeg røde kinn og blanke øyne. men jeg så Petronas-tårnene lyse opp som magiske tårn i et eventyr idet dagen går over i kveld som går over i natt.

og innom Ruen Qings hus i utkanten av Kuala Lumpur, etter en lang kjøretur takket være stillestående rushtidstrafikk og en radio som spilte de samme låtene om og om igjen (nei, Beyoncé er faktisk ikke så innmari bra), titter jeg gjennom bildene hennes. de hun har malt altså, som står oppstilt i rekke og rad på ei hylle. på det ene kommer jeg over et merkelig insekt. jeg vil ta bilde av det, selvfølgelig. ekle ting fascinerer meg. jeg har bilder av kakerlakker og edderkopper, maur, sauehoder henslengt i fjæra, død fugl i en undergang, overkjørt due på veien; that’s how i roll, med en forkjærlighet for det groteske. og det er noe intuitivt groteskt over insekt. de minner meg om død og forråtnelse. til slutt vinner de uansett og får et festmåltid når hjertene våre ikke lenger slår. fram til da er det en kamp på død og liv. så jeg ville ta bilde, men det kravla fort rundt omkring og det var mørkt så alt ble bare ufokusert, og da RQ kom for å se hva slags merkelig insekt det var jeg hadde kommet over sa hun bare: it has to die.

hvorfor?

fordi det var en babykakerlakk.

neida, ikke det minste ekkelt. men den var litt søt. kravla omkring alene på et maleri. en ensom babykakerlakk. hvordan er det egentlig? å være en kakerlakk som kan få vesener så utallige ganger større enn seg selv til å hyle vettskremt, eller stå paralysert i kjøkkendøra og se som etter vitner som kan bekrefte at det øynene ser faktiske er virkelig. det var meg, i august. meg, og en kakerlakk jeg kunne sverget på var ENORM på kjøkkengulvet. neida. jeg frika ikke ut i det hele tatt.

så jeg kommer ikke til å savne insektene i alle fall.

å kunne kjøpe annen nattmat enn falaffel og chips, derimot. (men å få stekt ris med stekt egg når jeg spesifikt ber om vegetarian fried rice og peker på menyen og vet at stedet tidligere har gitt meg nettopp dét; vegetarisk stekt ris, og å først oppdage det vel hjemme og kledd for senga med en sulten sulten mage … nei).

jeg veier pros and cons. håper jeg får plass til alt i kofferten. for mange ting, for lite tid, for lite plass, for lite tillatt bagasje. woops.