min var ingen fugl føniks

by vaarloek

i dag døde fuglen som har vært her i tolv år i hendene mine
hjertet mitt knuste
men det var best sånn
det var nok det

og jeg bestemte at vi skulle ta ham med hjem. ikke levne ham til noe «ressurselskap». ressurselskap håndterer søppel. den lille fuglekroppen er ikke søppel. nå ligger han i fryserern i kjelleren. omformes til iskrystaller. jeg vil ikke tenke på det igjen nå, det var ille nok å nikke til at det beste var å sette sprøyta. nikke, for om jeg hadde åpna munnen for å svare hadde det bare kommet ut såre hulk, som da jeg tok med eska med den lille døde kroppen i ut av rommet, allerede full av tårer, og kjente hvordan innsida mi knustes og ikke engang klarte å holde eska mer, bare sa «kan dåkker ta den» mellom hikst. noen ganger tror jeg vi er laget av glass, at vi har hjerter av glass, for lyden av hjertet når det knuser inni deg er som lyden av glass som blir til glassbiter, glasskår. og jeg er ikke sterkere enn det, jeg er ikke sterkere enn skjørt glass når det knuses, jeg er ikke sterkere enn glasset med soltørka tomat som deisa i gulvet da mamma og jeg en times tid senere handla inn mat. ingenting knuser som hjerter og glass.

men snart kan jeg drukne sorgene i ei flaske fairtrade vin
og satse på at 2009 blir et fint år, til tross for finanskrise og israel-palestinakrise og miljøkrise og hva det nå måtte være

for selv om det føles noe egoistisk å bry seg om seg selv når man vet hvordan verden er
så må man begynne et sted
og det hjelper ingen at jeg har det dårlig
eller at du har det dårlig
jo flere som har det bra, jo bedre

så 2009 kan godt komme nå. jeg er klar.