tingene som ikke er

Måned: januar, 2009

det sjette bildet er et bilde av et bilde

syka har ingenting bedre å gjøre, so here goes: fra herr nordbergs hybel kom en utfordring om å finne det sjette bildet i den sjette bildemappa på pc-en og poste det på le blog. nå er det vel litt kommer-an-på over det hele, hva som regnes som den sjette mappa er i stadig forandring ettersom man omkategoriserer og snær, men akkurat NUH heter den sjette mappa sing nov. singapore november altså. det sjette bildet viste seg å være en mørk og blålig affære som egentlig er et filmklipp, så det teller ikke. og det sjette bildet var så uklart og kjappistatt at jeg føler et sterkt behov for å veie opp med det femte.

i alle fall. historien er som følger: jeg og kanadieren er på museum. national museum of singapore, for å være mer nøyaktig. og ja, singapore KAN museumer. man må faktisk gjennom to ganger for å få med seg begge versjonene av singapores historie, for en er viet de store hendelsene, den andre er viet menneskene – det lille livet. jeg valgte det siste, naturligvis. det er først gjennom livene at man ser hva historien egentlig innebar for folk, sånne som deg og meg.

jeg husker ikke om jeg tok dette bildet før veien delte seg eller etter. jeg tror kanskje det var før, så sånn sett var vel hele denne anekdoten unyttig. oh well.

det sjette bildet er et bilde av et bilde (phu!) av George Earl, kalt: A British trader discovers the exotic.

p1150172

og så det bildet som var så mye finere og som hadde vært nummer seks om jeg bare hadde vært klarsynt. det er jeg så langt fra, så det ble bare nummer fem … men regler er til for å brytes uanz.

så jeg bryter dem mer enn gjerne wohoo

la solitude est une condition necessaire de la liberté

p1150170

sende utfordringen videre? til bare en? hm. jeg tror jeg sender den tiiiil: slikejenter

og til rullerusk, fordi det er en enkel ting å gjøre mens man er influensaish og ikke gidder å skrive. poste bilder i stedet, riiiight.

feberfantasier light

jeg drikker for lite vann, går rundt og er lettere dehydrert, tisser mørkegult og skjønne ikke helt hvordan det kunne stemme all den tid jeg hadde helt i meg ca en og en halv liter vann før klokka seks. en og en halv liter, ja, det er jo bare en halvliter fra de nødvendige to, og jeg hadde jo drukket så mye, ei imsdalflaske er jo en og en halv liter og min var nesten tom.

hjernen min er ikke helt med. den surrer, mer enn vanlig. ei imsdalflaske er jo ikke mer enn en halv liter, og det er betraktelig mindre enn en og en halv. kanskje spiser jeg for mye karbohydrater og for lite flerumettet og enumette fett, for lite fettsyrer. fiber og karbohydrater. kanskje trenger jeg litt mer protein. så jeg laga linsestuing idag, med grønnsaker og olivenolje. E-V-O-O, selvfølgelig.

men jeg tenker på fisk igjen, akkurat som i fjor. det må være vinteren. mangelen på sol og d-vitamin (skjønt jeg burde ha ei lita oppbygde kvote der, etter et halvår i singapore og ei uke i egypt nå nettopp), tror jeg. eller kanskje bare en lengsel. jeg tror jeg vil nord igjen, og nord for meg er kyst, fisk, snø. lukta av hav, av sjarkene som la til på kaia med esker av åleglatt fisk og innmat til måsene. slog, kaller vi det.  feskeslog.

nå er det ingen sjarker som legger til kai lenger. ingen menn i oransje oljehyrer og svarte støvler. og skjegg, de hadde alltid skjegg virker det som. erkenordlendingen. kanskje har fantasien løpt litt av med meg, det er så lenge sia. man kan aldri stole helt på minnene sine, men de er nå som de er.

så jeg tenker på å spise fisk igjen. det er bare det at jeg prøvde ifjor, og det føltes feil. man kan ikke ta all verdens synder på seg, alle problemer, men likevel kunne jeg ikke rettferdiggjøre det for meg selv. en enslig protest mot en hel jævla råtten industri gjør kanskje ikke så mye fra eller til, men man skal kunne leve med seg selv og sine valg. og samtidig skal man kunne leve, ikke sant. denne følelsen av at kroppen trenger fisk, den har jeg aldri når det er sommer og sol, og aldri aldri om kjøtt. så hva er det med fisken? omega3, hjernehjelp?

kanskje linfrøolje er svaret. will give it a go.

kroppstemperatur 37 komma 6. lettere febersyk. gørr i halsen, i nesen, i lungene. fascinerende at man kan være gørrete og tørr i halsen samtidig. hurra for forkjølelse. gøy gøy gøy.

de gamle på perrongen

det var den siste dagen i singapore. jeg hadde øynene ekstra med meg, prøvde å ta alle bildene jeg ikke hadde tatt, fange alle øyeblikkene som hadde gått forbi selv om jeg hadde en veldig bestemt plan og en stram tidsramme å følge: jeg skulle til sim lim square og bytte inn min gamle pc mot litt cash og så rett hjem og pakke og «vaske» og swooshe til flyplassen.

men jeg prøvde altså å se litt likevel, se litt ekstra rundt omkring meg. det var tross alt siste gangen jeg tok 26a ned til clementi, siste gang jeg tok den grønne linja til byen.

og jeg så dem nesten med en gang jeg kom opp rulletrappa til perrongen. på clementi mrt-stopp sto disse to, og jeg tenkte at det var noe av det vakreste jeg hadde sett. gamle mennesker som tar vare på hverandre, sånne som ser ut som om de aldri kunne klart seg uten den andre, som om de bare hadde gitt opp livet om de ble alene; de sto der på perrongen og ventet på et tog. og vi venter alle på et tog, en buss, en trikk, en båt. og den kommer tidsnok.

p1180077p1180081

ashes on cinders long after the flames

da jeg jobba på platekompaniet i tromsø hørte jeg mye musikk (og det er en understatement). det meste har jeg sikkert glemt, men noe festa seg. jeg vil kanskje dra det så langt som å si at jeg aldri ha oppdaga så mye musikk som da, og det er vel ikke så rart. det kom plater inn hele tida, og de ble solgt og de ble spilt (ofte alt for høgt) og lyttet til.

en av de mer marginale platene jeg forelska meg i, var Liz Durretts The Mezzanine. jeg husker at jeg gikk mellom hyllene med cd-plater og dvd-er og tenkte at dette virkelig var fint. så fint at jeg så på plata og beit meg fast i navnet, men av en eller annen grunn ikke kjøpte den. jeg prøvde sikkert å spare penger. istedet dro jeg hjem og lasta ned noen låter, til slutt hele albumet, og forelska meg vilt. fremdeles, tre år senere, er jeg ikke lei. Liz synger sånn skjørt og vakkert og bestemt på en gang. sørstatsgotikk, versjon 2.0. kan man si det sånn? det ligger noe under overflata og lurer, det er lavt og stille, men ikke innsmigrende, ikke søtt. det er søvndyssende, men ikke kjedelig, aldri kjedelig. det ligger spenning i låtene, noen ganger skremmer de meg litt. mørket i dem, den samtidige varmen og kulden.

jeg kan visst ikke engang forklare det veldig godt, men det er sånn det føles. mørkt, skummelt, trøstende, varmt, kjølig, nært, distansert: alt på en gang. og jeg elsker det. jeg husker hvordan jeg lå på rommet mitt i hegdehaugsveien med tente lys og mørke vinduer, det var vinter, til og med i oslo blir det vinter, og jeg hørte på The Mezzanine om og om igjen. leste til den, sov til den, tenkte til den, drømte til den, skrev til den. alt.

og ingen har hørt om Liz, virker det som. men det burde de. virkelig. litt Cat Power, bare mer inderlig. mer Liz Durrett. mer … jeg vet ikke. treffende. i alle fall for meg. og nå er jeg litt på kjøret igjen, men det er bare fint. noen kjør gjør det ingenting å være på.

knives at the wall

little ascendant

en dag sklir over i den andre, jeg fryser på fingrene

i dag rydder jeg. sakte men sikkert får ting en plass. jeg går rundt i det samme som i går, i natt. jeg vaska sminken av da jeg sto opp halv to i dag. halv to er for seint, men jeg sov bare seks og en halv time. jeg lurer på hva jeg drømte. jeg husker ikke lenger. siste drømmen som er fast i minnet er den der du døde helt plutselig og jeg prøvde å holde maska for det virka ikke som noen trodde jeg kom til å bry meg så mye, eller kanskje tenkte jeg bare at jeg ikke ville at noen skulle vite at jeg brydde meg mye, som alltid. jeg trenger ingen andre til å sette begrensningene, jeg klarer det fint selv. likevel våkna jeg av min egen drømmegråt og kjente en krampefølelse i kjeven, i kinnene. nå er det litt uvirkelig at du fremdeles finnes, at du lever. men det er jo fint, jeg vil jo helst det.

og hadde jeg røyka hadde dette vært det perfekte stedet å ta en sigg. se utover byen som glir inn i skumringa og trekke et lite stykke død ned i lungene og blåse ut restene. aller helst skulle jeg hatt en vinduskarm å sitte i, en som det ikke sneik seg inn vind gjennom, men som var full av puter og pledd og lys hengende ned, en karm man kunne sitte i en hel dag og bare se ut og lese bøker og drikke te. og røyke, om man gjorde det, for å få den rette innadvendte selvdestruktive sjarmen over det hele. kanskje legge til et glass konjakk, whisky, vin. røde lepper. jeg hadde det i natt, og den gråe toppen som ble etterlatt her onsdag ettermiddag og brukt som kjole i går har en rødvinsflekk under høyre lomme, nede ved kanten. men det er ikke noe problem med rødvinsflekker lenger, jeg har lært det nå.

og folk. folk er så rare. snakker med meg som om de kjente meg før, takk for sist, ja, det er vel fem år sia jeg aldri snakka med deg for siste gang, eller åtte år sia vi delte klasserom og det er vel alt vi har å snakke om, sånn strengt tatt. har vi forandra oss? blir folk voksne? andre personer? ja, men så definitivt ikke. jeg kjenner deg igjen.

og jeg kjenner meg.

noen ganger.

latskap/batterilading

jeg ligger i senga. skriver sideveis, kjenner meg fryktelig lat. ute er det ca snøstorm, vindkastene har duret gjennom blokka de siste dagene, som om noen skraper veien rett nedfor vinduet mitt, det som vinden trekker inn gjennom og gir meg kalde fingre og kalde føtter. naboen spiller musikk så høgt at jeg nesten kjenner den igjen. eventuelt høgt nok, bare en musikk jeg ikke kjenner. den høres ikke så veldig bra ut, og han har spilt i flere timer. eller hun, man vet jo aldri. hin, kanskje.

og det er så mye jeg burde ha gjort. rydda unna restene av flyttelasset mitt. oppvasken. handla mat. vaska klær. jeg tror jeg har tre reine truser igjen. et par sokker. ei tjukk strømpebukse. det holder litt til. en dag eller to. hello procrastination.

men det må være lov av og til, hente seg inn igjen. egypt var ikke akkurat slapp av-ro ned-turen vi hadde planlagt. tre av seks dager tilbrakte vi på båt, en annen på en buss. to dager med rent strandliv, og den første blei vi konstant tilsnakka av selgere, så det var ikke så chill. men det var sånn vi fikk dykka i rødehavet. se regnbuefisker, ta på klovnefisk, sitte på en hai(statue), svømme med delfiner, se hvordan luftboblene glitrer under vannet som om de var belagt av sølv. da gjør det ingenting at jeg følte meg på båt fram til torsdag. det er faktisk helt greit.

og nå ligger jeg her og er definisjonen på latskap, nesten. jobba til tre i natt. skulle få skyss hjem, men da vi kom til bilen hennes hadde noen kasta en stein gjennom ruta og tatt alle cd-ene hennes. jeg passa på bilen mens hun gikk tilbake til rockefeller for å hente teip og plastpose. to menn kom gående ned gata, mot bilen. titta inn vinduet, begynte å fikle med sjåførdøra. ka e det dåkker gjør? det e ikkje dåkkers bil! ropte jeg til dem fra andre sida av gata der det fantes litt le mot vinden. han ene ropte hæ? tusen ganger, mens han andre ignorerte meg og fortsatte. til slutt så han også på meg. æ veit kæm sin bil det e, sa han. og da jeg ba ham si hvem det var, sa han noe jeg ikke hørte og så på meg, bare at jeg ikke kunne se øynene hans for de var under ei hette. men smilet hans, uttrykket, jeg vet ikke. det var ikke noe jeg stolte på. faktisk kjente jeg hjertebank da jeg grep etter telefonen og lurte på om jeg skulle ringe politiet.

men de gikk. den andre mannen snudde seg etter ei stund og ropte opp at da burde jeg tette igjen bilen min da. jeg svarte at hun som eide bilen var på vei tilbake med teip og plast. bra, svarte han som visstnok hadde gått forbi bilen en time tidligere.

nåja. jeg tror noen prøvde å ro seg litt unna, jeg.

og selv om jeg frøys fryktelig, hadde alt oppstyret fått meg litt for våken til at jeg kunne gå rett i seng da sjefen kjørte meg hjem. jeg tok den halvfulle potetgullposen og så ferdig Howl’s Moving Castle (på fjerde forsøk). våkna foran pc-en, med potetgullsmak i munnen. pussa tennene, sov til klokka kvart på to. lever actionfylt hverdag, oh yeah.

walk like an egyptian

p11902661duden i bakgrunnen, eieren av Hurghadas famøse Aqua Fun Disco har i alle fall moovsa inne. jeg bare knipser, jeg. good times på chartertur? så definitivt. men neste gang tar jeg nok en ring på fingern, sånn bare for å gjøre det hele litt enklere.

jag minns att nån sagt nåt som var sant

jeg tenkte å skrive noe, men jeg får ikke til, vet ikke hva.

reiser til egypt på tirsdag, ler av failblog, gråter på bussen av Wide Sargasso Sea (bildet av papegøya som kunne si «qui est là», vingeklippet, stavrende ut av det brennende huset i full fyr mens han prøver å fly med vingene han ikke lenger har), tenker: «hvilket menneske er du om du ikke har ei bokhylle» mens jeg leter på finn.no etter en til gi-bort-pris allerhelst. ei bokhylle, altså. jeg har esker med bøker og de trenger et hjem, hyller å stå på, en fast plass i rekkene.

jeg hører rockettotheskys Medea og syns den er utrolig mye bedre enn førsteplata, for noen ganger funker pretensiøsitet på den rette måten (i Grizzly Man for eksempel, The Dead, Dead Water Lily Thing), og selv om jeg syns Jenny Hvals skribentstil ofte er for selvfokusert og prosadiktaktig til at jeg helt klarer å ta det alvorlig (og dermed henne), er denne plata fremdeles strødd med gylne øyeblikk. og jeg hører på Fleet Foxes og elsker når de synger «how can the body die», lar plater gå på repeat. når gjorde jeg det sist? jeg lager alltid spillelister og bytter og bytter, men de siste dagene har det vært Medea og Fleet Foxes, og Flying Club Cup, om og om igjen. som om plater igjen begynner å definere meg og min eksistens som de gjorde før, syv åtte ni ti år tilbake i tid. jeg husker det. jeg var ett med platene mine en stund, jeg kjente dem ut og inn. og når jeg hører dem igjen nå kjenner jeg dem fortsatt like godt, de bare betyr ikke det samme lenger. de betyr fortid, ikke nåtid. de betyr det som var, ikke det som er. de betyr en annen person enn jeg er nå som likevel er den samme.

jeg vet ikke engang om jeg hadde likt meg selv. kanskje hadde jeg bare vært irriterende. jeg trodde jeg visste alt, men jeg trodde ikke jeg visste alt. forstå det den som kan. jeg visste mye, jeg visste mye om ting man kanskje ikke burde behøve å vite så mye om når man er så ung. døden, ensomheten, usikkerheten. jeg tenkte for mye. fremdeles. noen ganger er tankene mer problemskapende enn problemløsende, dumskapen virker forlokkende enkel.

men det går aldrig att bli dum igen

hur mycket man än försöker min vän