blå time

by vaarloek

klokka nærmer seg halv tre. året er helt nytt, kvitt og blått. innimellom lyser det oransje og blekgult fra vinduer, fra gatelykter, fra en adventstjerne som henger på overtid i vinduet mitt.

det har snødd. de siste dagene har det blåst og snødd og blitt kaldere. når det slutter å snø kommer lyset snikende opp fra bak fjellene et sted. litt mer for hver dag. med mindre du legger deg for seint og står opp klokka to, da det allerede har blitt mørkt igjen. eller, det var mørkt i går, for da snødde det. i dag er det blått. først lyseblått, så mørkere og mørkere til du føler at du sitter i en klokka på bunnen av havet et sted.

da jeg var lita drømte jeg om å bo i havet. helt nederst, på bunnen, i et lite havhus som holdt dypvannsbølgene ute. jeg drømte så hardt om dette livet at jeg tilogmed ville male rommet mitt havblått. det skulle være mørkeblått nede mot gulvet og gli gradvis over i lysere sjatteringer, helt til den lyse turkise fargen helt øverst. innimellom lagene skulle det svømme fisk. noen steder skulle tang strekke seg opp mot lyset. jeg ville bo i havet. under det, under overflaten.

nå holder jeg meg helst oppe på land. hodet over vannet.

jeg lærte meg selv å svømme igjen i singapore. hvordan holde pusten under vann uten å holde for nesen. hvordan svømme mens man trekker pusten inn, lar hodet gli under vannoverflaten og puster ut mens man svømmer forover og løfter hodet opp igjen, for å trekke pusten inn og gjenta det hele. hver gang jeg kom under vannet og så andre kropper svømme, vri seg rundt i bassenget, og hørte hvordan lydene forandret seg, husket jeg hvordan det var å være fem år og ligge midt i mellom havbunnen og overflata et sted og kave for å komme seg opp igjen. bare noen sekunder sikkert, men følelsen var en evighet.

fordi det var stille, dempet. og hver gang jeg dukka under vann i bassenget i singapore husket jeg det, den følelsen av total stillhet, av å gå inn i en annen verden. vi er de samme over vann som under vann, men verden er ikke helt lik seg selv.

det er fremdeles blått ute. over fjorden kan jeg se fjellene jeg har hatt utsikt til de siste 14 årene. de er snødekte, lyser svakt opp mot den mørke bakgrunnen.

om fire dager drar jeg igjen.