jag minns att nån sagt nåt som var sant

by vaarloek

jeg tenkte å skrive noe, men jeg får ikke til, vet ikke hva.

reiser til egypt på tirsdag, ler av failblog, gråter på bussen av Wide Sargasso Sea (bildet av papegøya som kunne si «qui est là», vingeklippet, stavrende ut av det brennende huset i full fyr mens han prøver å fly med vingene han ikke lenger har), tenker: «hvilket menneske er du om du ikke har ei bokhylle» mens jeg leter på finn.no etter en til gi-bort-pris allerhelst. ei bokhylle, altså. jeg har esker med bøker og de trenger et hjem, hyller å stå på, en fast plass i rekkene.

jeg hører rockettotheskys Medea og syns den er utrolig mye bedre enn førsteplata, for noen ganger funker pretensiøsitet på den rette måten (i Grizzly Man for eksempel, The Dead, Dead Water Lily Thing), og selv om jeg syns Jenny Hvals skribentstil ofte er for selvfokusert og prosadiktaktig til at jeg helt klarer å ta det alvorlig (og dermed henne), er denne plata fremdeles strødd med gylne øyeblikk. og jeg hører på Fleet Foxes og elsker når de synger «how can the body die», lar plater gå på repeat. når gjorde jeg det sist? jeg lager alltid spillelister og bytter og bytter, men de siste dagene har det vært Medea og Fleet Foxes, og Flying Club Cup, om og om igjen. som om plater igjen begynner å definere meg og min eksistens som de gjorde før, syv åtte ni ti år tilbake i tid. jeg husker det. jeg var ett med platene mine en stund, jeg kjente dem ut og inn. og når jeg hører dem igjen nå kjenner jeg dem fortsatt like godt, de bare betyr ikke det samme lenger. de betyr fortid, ikke nåtid. de betyr det som var, ikke det som er. de betyr en annen person enn jeg er nå som likevel er den samme.

jeg vet ikke engang om jeg hadde likt meg selv. kanskje hadde jeg bare vært irriterende. jeg trodde jeg visste alt, men jeg trodde ikke jeg visste alt. forstå det den som kan. jeg visste mye, jeg visste mye om ting man kanskje ikke burde behøve å vite så mye om når man er så ung. døden, ensomheten, usikkerheten. jeg tenkte for mye. fremdeles. noen ganger er tankene mer problemskapende enn problemløsende, dumskapen virker forlokkende enkel.

men det går aldrig att bli dum igen

hur mycket man än försöker min vän

Advertisements