latskap/batterilading

by vaarloek

jeg ligger i senga. skriver sideveis, kjenner meg fryktelig lat. ute er det ca snøstorm, vindkastene har duret gjennom blokka de siste dagene, som om noen skraper veien rett nedfor vinduet mitt, det som vinden trekker inn gjennom og gir meg kalde fingre og kalde føtter. naboen spiller musikk så høgt at jeg nesten kjenner den igjen. eventuelt høgt nok, bare en musikk jeg ikke kjenner. den høres ikke så veldig bra ut, og han har spilt i flere timer. eller hun, man vet jo aldri. hin, kanskje.

og det er så mye jeg burde ha gjort. rydda unna restene av flyttelasset mitt. oppvasken. handla mat. vaska klær. jeg tror jeg har tre reine truser igjen. et par sokker. ei tjukk strømpebukse. det holder litt til. en dag eller to. hello procrastination.

men det må være lov av og til, hente seg inn igjen. egypt var ikke akkurat slapp av-ro ned-turen vi hadde planlagt. tre av seks dager tilbrakte vi på båt, en annen på en buss. to dager med rent strandliv, og den første blei vi konstant tilsnakka av selgere, så det var ikke så chill. men det var sånn vi fikk dykka i rødehavet. se regnbuefisker, ta på klovnefisk, sitte på en hai(statue), svømme med delfiner, se hvordan luftboblene glitrer under vannet som om de var belagt av sølv. da gjør det ingenting at jeg følte meg på båt fram til torsdag. det er faktisk helt greit.

og nå ligger jeg her og er definisjonen på latskap, nesten. jobba til tre i natt. skulle få skyss hjem, men da vi kom til bilen hennes hadde noen kasta en stein gjennom ruta og tatt alle cd-ene hennes. jeg passa på bilen mens hun gikk tilbake til rockefeller for å hente teip og plastpose. to menn kom gående ned gata, mot bilen. titta inn vinduet, begynte å fikle med sjåførdøra. ka e det dåkker gjør? det e ikkje dåkkers bil! ropte jeg til dem fra andre sida av gata der det fantes litt le mot vinden. han ene ropte hæ? tusen ganger, mens han andre ignorerte meg og fortsatte. til slutt så han også på meg. æ veit kæm sin bil det e, sa han. og da jeg ba ham si hvem det var, sa han noe jeg ikke hørte og så på meg, bare at jeg ikke kunne se øynene hans for de var under ei hette. men smilet hans, uttrykket, jeg vet ikke. det var ikke noe jeg stolte på. faktisk kjente jeg hjertebank da jeg grep etter telefonen og lurte på om jeg skulle ringe politiet.

men de gikk. den andre mannen snudde seg etter ei stund og ropte opp at da burde jeg tette igjen bilen min da. jeg svarte at hun som eide bilen var på vei tilbake med teip og plast. bra, svarte han som visstnok hadde gått forbi bilen en time tidligere.

nåja. jeg tror noen prøvde å ro seg litt unna, jeg.

og selv om jeg frøys fryktelig, hadde alt oppstyret fått meg litt for våken til at jeg kunne gå rett i seng da sjefen kjørte meg hjem. jeg tok den halvfulle potetgullposen og så ferdig Howl’s Moving Castle (på fjerde forsøk). våkna foran pc-en, med potetgullsmak i munnen. pussa tennene, sov til klokka kvart på to. lever actionfylt hverdag, oh yeah.