ashes on cinders long after the flames

by vaarloek

da jeg jobba på platekompaniet i tromsø hørte jeg mye musikk (og det er en understatement). det meste har jeg sikkert glemt, men noe festa seg. jeg vil kanskje dra det så langt som å si at jeg aldri ha oppdaga så mye musikk som da, og det er vel ikke så rart. det kom plater inn hele tida, og de ble solgt og de ble spilt (ofte alt for høgt) og lyttet til.

en av de mer marginale platene jeg forelska meg i, var Liz Durretts The Mezzanine. jeg husker at jeg gikk mellom hyllene med cd-plater og dvd-er og tenkte at dette virkelig var fint. så fint at jeg så på plata og beit meg fast i navnet, men av en eller annen grunn ikke kjøpte den. jeg prøvde sikkert å spare penger. istedet dro jeg hjem og lasta ned noen låter, til slutt hele albumet, og forelska meg vilt. fremdeles, tre år senere, er jeg ikke lei. Liz synger sånn skjørt og vakkert og bestemt på en gang. sørstatsgotikk, versjon 2.0. kan man si det sånn? det ligger noe under overflata og lurer, det er lavt og stille, men ikke innsmigrende, ikke søtt. det er søvndyssende, men ikke kjedelig, aldri kjedelig. det ligger spenning i låtene, noen ganger skremmer de meg litt. mørket i dem, den samtidige varmen og kulden.

jeg kan visst ikke engang forklare det veldig godt, men det er sånn det føles. mørkt, skummelt, trøstende, varmt, kjølig, nært, distansert: alt på en gang. og jeg elsker det. jeg husker hvordan jeg lå på rommet mitt i hegdehaugsveien med tente lys og mørke vinduer, det var vinter, til og med i oslo blir det vinter, og jeg hørte på The Mezzanine om og om igjen. leste til den, sov til den, tenkte til den, drømte til den, skrev til den. alt.

og ingen har hørt om Liz, virker det som. men det burde de. virkelig. litt Cat Power, bare mer inderlig. mer Liz Durrett. mer … jeg vet ikke. treffende. i alle fall for meg. og nå er jeg litt på kjøret igjen, men det er bare fint. noen kjør gjør det ingenting å være på.

knives at the wall

little ascendant