tingene som ikke er

Måned: februar, 2009

if i were a band

i’d have an album like this tydeligvis:

egerberk1

Egerberk

bildet fra heather mannings flickr-konto

og sitat fra margaret cho

trenger du også lit tidsfordriv?

  1. klikk på wikipedias tilfeldige artikler og den første som dukker opp; det er bandet ditt
  2. velg det tredje bildet fra flickrs siste sju dagers interessante
  3. og bruk den siste linja fra denne sitatsida, og voila; du har en tittel

tilfeldigheter er fascinerende. tittelen, altså, at den skulle bli «vi er alle hva vi bestemmer [oss for å være, for å bli]» – er det noe jeg har tenkt mye på i det siste (året, tiåret) så er det hvem jeg vil være og hvordan jeg skal bli den personen. på tide å bestemme seg. ja, det kan se sånn ut.

men richard dean anderson var ikke død

selv om vi trodde det på nittitallet, da vi hadde levd med MacGyvers lommekniv og kreative problemløsning i flere år. noen sa han døde av hiv, andre at han døde av kreft. men han var død, i alle fall. fyren på tv med hockeysveis og smilehull og en jente i hver episode var et spøkelse som ikke lenger eksisterte.

bare at han gjorde jo det. og gjør det ennå.

reiser til andre planeter og galakser på tv. jeg vil og. bort, langt, et anna sted. så jeg fôrer meg selv med eskapistiske serier og filmer. andre univers. for gudene må vite, dette er ikke bra nok, akkurat nå er ingenting bra nok, bare av og til i små øyeblikk kjenner jeg at dette stedet gir meg noe. eller kanskje det bare er små øyeblikk jeg klarer å se det som dette stedet kan gi meg, jeg vet ikke. antageligvis er det det siste. dette er ikke nytt for meg, å være i denne tilstanden av stillstand, av dårlig døgnrytme, manglende motivasjon, prokrastinasjon. jeg er lei. men å bli lykkelig, finne den fundamentale balansen av fornøydhet, tilfredshet; den lykken, er hardt arbeid, og jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte.

i mellomtida

vel

i mellomtida planlegger jeg å gjøre ting jeg vet jeg ikke kommer til å gjennomføre. hvorfor er det så vanskelig å gjøre det man vet man trenger å gjøre, det som kommer til å få deg til å føle deg bedre?

push me back into a tree

gi meg røtter og vinger på samme tid. for med røtter i himmelen / brytes og fremkalles linjene i ditt ansikt / du skjærer en revne speilet / og rekker hendene frem

skumringstid

Fuglar på flukt gjennom dødsrommet
er D.H. Lawrence sitt bilde av the etruskian way
«but if you are content with just a sense of the quick riple of life, then here it is»

Eldrid Lunden, fra Til stades (2000)

…..

noen ganger må jeg bare smile. som idag, da jeg gikk nedover bergensgata for å hente en femkilos pakke på postkontoret, og det smeltet omkring meg og sola varmet og sendte døsige solstråler utover ettermiddagsoslo og det luktet vår, små vårmolekyler trengte seg inn i nesa mi og langt bak, nedi lungene og det å leve var så fint og så lett. vår! herlige tid som kommer med oppvåkning og liv og varme. jeg kjenner du er på vei, og jeg gleder meg. og hører på Beirut om og om igjen, og drømmer om Europa og nye gamle gater jeg enda ikke kjenner.

a sunday smile

nå har det vært skikkelig vinter i oslo. trærne tunge av snø, istapper fra takene, «uregelmessigheter» i kollektivtrafikken. det er fremdeles vinter, selv om det smelter nå, og gatene er fulle av sørpe og det drypper fra tak. oslofjorden er ennå dekket av isflak, som båten som går ut til nesoddtangen må forsere. jeg følte meg som en polfarer: det åpne havet (fordi øyene og fjellene forsvant i dis og motlys), den kalde lufta og flakene med is som bølget rundt båten. arktisk søndag. i oslo. og lyset, og fargene, pasteller i rosa og blått, grått, varmt sollys – det var nydelig. vakkert. og det kostet ingenting, selv om det egentlig gjorde det selvfølgelig. det meste koster, men på revolver fant jeg «the poor mans connoisseur» til oslo, så da burde jeg klare meg, til tross for at jeg brukte rundt 300 kr idag; kaffe, mat, kino, mat. kino til 100 kr?! wtf. men Ringen får tomlene opp fra meg likevel. og Max Manus var bra. krigsromantikk og tristhet, yes please. slår aldri feil, jeg blir alltid rørt.

det ble en fin søndag, selv om den ikke ble som planlagt. men man kan ikke alltid følge planer heller. selv om man prøver.

og du. en klem til deg jeg gjerne ville og egentlig skulle treffe idag. håper det går bra. pass på deg selv.

litt larm, litt leven

det er fint å jobbe på Rockefeller når man ikke har råd til by:Larmbillett, enda hvor lite 650 kr egentlig er, og man ikke hadde overskudd til å melde seg som frivillig. hurra! jeg fikk faktisk sett noe under by:Larm likevel. riktignok bare tre band, karakter 5, 2 og 1/2 og 4. Pony the Pirate har noe gående, noe Arcade Fire-aktig, og det er noe jeg kan like. TYYL! var derimot ikke mi greie. med en gang noen proklamerer at «dette e breibent, det e rock og det e ekte!» så phaser jeg ut. enkelt og greit. og alle melodilinjene var lette og gjentagende og likevel husker jeg ingen av dem. tomlene ned. Norma Sass har mange gode ideer, ei frontjente med nydelig stemme og skaper bra stemning. skikkelig bra. men kan kanskje ta den mer ut? jo mer galskap, jo bedre. men jeg kan ikke anna enn å falle for «i was born in the eighties», for det var jeg jo. selvgjenkjennelse vinner meg alltid.

senere var det café sør, vin og stoldansing.

følte meg hipsterkul med brillene på. men jeg er ingen posør. jeg er nærsynt.

og idag er det lørdag og jeg har tusla rundt som jenta i the shins-låta, hun som lager te i undertøyet. bare at jeg ikke har laga te. tar heller oppvasken, koker poteter, innser at jeg må gå til innkjøp av et lite rødvinslager. hører på radio, samme låtene som alltid (som å gjenleve dagene som har vært; pink and black and blue for you, trying to remember the warmth of a father’s hand, hot when you’re cold): radio radio, hvorfor er du så forutsigbar? og hvorfor høres så mye popmusikk ut som om det kunne kommet fra nittitallet nå? jeg mener, Lady Gaga? hun ser jo tilogmed ut som om hun er beama rett fra 95 til 2009. høres sånn ut også. katy perry også. venter i spenning på at trenden skal innta catwalken, sånn skikkelig.

og går gjennom blinkdagboka mi og gjenoppdager meg selv litt, livet mitt. jeg savner å ha ei blinkdagbok, legge ut små kryptiske setninger, ord som er fine, dikt, små spor av hvem jeg var og hva jeg likte. den dagboka avslører meg mer enn bloggen noensinne kan. jeg skal lagre den så den aldri forsvinner. mistet nok minner nå, helt klart (må fikse forsikring, pronto).

og håper håper håper det ligger et simkort i postkassa. håper skikkelig.

en liten elegi

p1190704(egypt 09) er det rart jeg vil ha et kamera med widescreen-funksjon?

nei, ikke sant.

jeg savner lumixen.

n860515528_4196768_5363happy days.

ja, vi hadde noen fine stunder. og plutselig var de alle forbi. past tense suxxx.

det er vel ingenting

jeg lengter hjem

alltid

jeg har tenkt litt i det siste. prøvd å finne ut når jeg har vært mest lykkelig. når jeg har følt meg mest rett; at jeg er der jeg skal være, var ment å være. det samme øyeblikket dukker opp om igjen og om igjen. det er ikke ett øyeblikk, egentlig, mer en stemning som hører til et sted. det er vår, jeg går langs uasfalterte grusveier som er møre under føttene. sola skinner. det er vår, du trenger bare en genser og ei bukse. det er nesten sommer, snøen ligger i fjellene over fjorden. lungene dine fylles av vårluft, frisk vårluft, havluft, solluft. luft som er småvarm av strålene fra den flekken på himmelen som egentlig er så enorm at du ikke engang kan fatte det, den som ser ut som et hull i alt det blå, der noe varmt og kvitt får strømme gjennom. det surker under beina dine. veien er gjørmete, det glitrer i vanndråper som en gang var snøkorn, men nå har smeltet til vanndråper igjen. to sider av samme sak; vann og is. kan vi også være to? flytende og fast?

og rundt deg hører du fugler. alt er som det skal.

men alt er ikke som det skal. jeg vet ikke hvordan jeg skal finne dette øyeblikket igjen. jeg vet ikke hvor. det hører hjemme i ei fortid jeg ikke kan vende tilbake til. det hører hjemme på ei lita øy jeg engang følte meg ett med. nå er det som om vi lever i forskjellige tider. kunne jeg reist i tid, hadde jeg gjort det? gitt opp dette, og vært der igjen?

noen ganger tror jeg det. ikveld, for eksempel. idag. livet før alt dette andre var så mye enklere. jeg trengte bare å puste for å være lykkelig. nå er det så mye mer som skal til, virker det som. og jeg savner roen. ikke bare på utsida, rundt meg, det sakte livet der det var så mye tid, men også den roen inni meg. den jeg i alle fall syns å huske var der. følelsen av å høre til i evigheten, ikke bare være et enkeltindivid, et punkt i en vrimmel, løsrevet fra alt og uten kontakt med det som har vært og det som kommer.

de øyeblikkene som føles som ett, da/når jeg bare sitter i ro der ute, ser på havet, fjorden, snøen i fjellene, gresset på plenen, skyene på himmelen, rognebærene på trærne, da/når jeg går på grusveier mens snøen smelter inn i bakken og gjør veien mjuk, og det er fugler i lufta, måser på fjøstaket … jeg husker hesjene. vi lekte sisten i dem og fikk kjeft av bonden, naboen. sauebjellene i marka, rett utfor døra. mosen, alltid mosen som vi plukket fra plenen og laget hus med engang, på små pinner slengt over plenen etter oppussinga. små hus av mose og gress og trepinner. små hus vi krabba fram i det meterhøye strågresset. utsikten til ferga som kom og gikk, lyden av båter, bølger mot fjærsteiner. vinden som nesten alltid blåste, sterk eller svak, men som regel litt sur. rabarbraen.

en nordavindshage ut mot en åpen fjord

kanskje var det sånn det var.

og jeg vet at barndommen min tilhører en svunnen tid, på flere måter. ingen hesjer lenger. jeg husker da asfalten kom, og spredde seg lenger enn til bare fergeleiet. jeg satte fotavtrykk i varm asfalt utenfor barnehagen da jeg prøvde å stikke av til mamma som jobba like ved. før den tid var veiene humpete og hullete. når asfalten kom ble de glatte om vinteren. jeg ble aldri advart mo mennesker, skumle menn i biler for eksempel. trengte bare passe meg for bilene når ferga kom, ellers lekte vi på veien, hoppa strikk, sykla. jeg husker høststormer og strømmen som gikk. den gjorde det så ofte før. plutselig var det mørkt, og man måtte tenne lys mens vinden ulte i huskantene og trærne vaiet ute (men det kunne man ikke lenger se, alle lyktene var mørke). og det var ikke så mange trær heller. kanskje var det lyktestolpene som vaiet, ledningen som henger bøyd over bakken etter alle fuglene som har tynget de ned.

nei, det er ikke egentlig barndommen. det er ikke den. det er følelsen. ligge på gresset og se skyene. alle stjernene om vinteren. gå langs veien, dårlig asfaltert, med fotoapparat og walkman. puste salt havluft.

jeg savner noe. jeg vil finne noe igjen. jeg kan ikke dra tilbake. tida har gått, jeg vet det. jeg må forsone meg med tida.

men hvordan?

sutrerant/dustedag

jeg er stiv i kroppens bakside. kan man si det sånn? bakpå lårene, øverst i skuldrene/ryggen, nakken. det var med andre tid virkelig på tide å trene. yoga funker, javisst.

det som derimot ikke funker er å være våken til langt på natt. halv tre er for sent å legge seg, med mindre det er sommer og lyst hele natta og man har ferie og livet er chill og fint, og man har vært ute med venner og ikke trenger å gjøre noe. da går det. når man har forelesning klokka ti neste dag, er en notorisk snoozer for tida henvist til å la pc-en stå på for å få vekkerklokke (noe som igjen gir dårligere søvnkvalitet, pc-er skal være av om natta) og man finner ut at man trenger tjue minutter til (powernap, ca) og stiller klokka fra 08:30 til 08:50 og våkner igjen 10:21 fordi man ikke merka at klokka nå plutselig sto på PM og ikke AM … da burde man i alle fall ikek være opp til halv tre.

men jeg ville sende inn bilder til konkurranse. det var vanskelig å velge ut.

fan. notorisk dårlig student. jeg skal finne meg en kafé og sette meg der, drikke en kaffe, lese teoritekster. blah. jeg og G. W. Pigman THE THIRD, og renessansen og imitasjon og intertekstualitet og en haug med latinske gloser og ordtak. som jeg selvfølgelig ikke skjønner, og som ingen har gidda å notere ned en oversettelse av. kanskje jeg burde lese den hjemme og så dra ut, så jeg kan google alt jeg ikke forstår.

ja, jeg burde virkelig vært på den forelesninga.

og jeg trenger ei døgnrytme tilnærmet normalen. pronto.