edvard

den gamle mannen sitter stille i sofaen. jeg ser ham i profil: ryggen litt krumbøyd (eller er han bare veldig liten) en rutet dressjakke med raknede sømmer, størrelse alt-for-stor. holder hendene foldet i et åpent fang, tvinner fingrene litt der han sitter. stirrer rett fram, er nesten ubevegelig. smiler? så forventningsfull han ser ut, som om han sparer kaffen i den kvite kaffekoppen til noen kommer inn døra og smiler til ham, men ingen kommer, og han drikker av kaffekoppen sin. en slurk av gangen, så rolig og lavmælt at jeg ikke merker at han har rørt kaffen før han er halvveis nedi koppen. ikke som jeg, som slukte et glass latte (soya, selvfølgelig) og en müeslibolle med 85 % sammalt rug som om jeg hadde fanden i hælene, som om jeg hadde et sted jeg måtte være og egentlig hadde dårlig tid.

men jeg hadde god tid, nesten all tid i verden; noen timer, mange minutter, ingen grunn til å stresse.

og mannen sitter der fremdeles. en time senere, like rolig, like tålmodig. ser rett fram, ser forbi meg og ut av vinduet. holder hendene foldet, ser av og til på klokka. ventende. buksa hans er svart og oppbretta, rundt halsen har han et oransje skjerf med kvite striper på langs. en caps på hodet, beige, stor skjerm. skjegget hans er tynt og gråstenket, barten kraftig, munnen åpen, tennene kvite, huden mørk. om ei stund kommer han til å reise seg og jeg vil se at han er liten, enda mindre enn jeg tror der han sitter ved sia av meg, fastfrosset blant puter og lave bord, nesten.

arket han leste på har han lagt bort nå. den nederste delen var dekket av handskrift, som om noen hadde brukt resteplassen av en utskrift til å skrive et brev. eller er det bare han som noterer til seg selv? han leser og smiler litt, ler ikke, men smiler. tennene like kvite.

og han smiler litt der han sitter. mindre og mindre ettersom tida går, ettersom timene glir over i hverandre. en eldre mann sitter med en laptop med vinduet, en gravid kvinne med kulemage og venninnen med baby i vogna (babyen med to fortenner, smilende, undrende), svart mann med dreads, kvit kvinne med dreads, kvit kvinne med appelsinjuice og krøllete hår. de kommer, de går. så er det jeg. den gamle mannen. ventende, ventende. på en søster, venn, bror?

eller en datter, et barnebarn. han har det blikket til gamle menn som venter på en datter og et barnebarn han ikke har sett på lenge. det blikket, lik en forelsket unggutt med et fårete smil, tålmodig og utålmodig på samme tid. snart må de komme gjennom døren, ikke nå, ikke nå, men nå nå nå … og de kommer gjennom døren, men ikke for å møte ham.

ute faller lette små snøfnugg fra en gråkvit himmel. fra piper stiger røyk, over takene flyr måser.

mannen ser på klokka. sukker litt. ikke oppgitt, bare sukker. og venter. snart kommer han til å reise seg og forsvinne fortere enn jeg kan jeg se for meg nå. nesten urørlig i over en time, har han vært. og så forsvinner han ut døra på under ti sekunder. reiser seg og er ute, er borte. igjen står en tom kaffekopp på et fat.

men ennå venter han.

Reklame