it’s time to sleep now

by vaarloek

jeg oppdaga henne i fjor, bare at vi nå er i 2009 så det blir i forfjor (det er alltid så forvirrende i starten av et nytt år, når var i fjor og når er i år og når er neste sommer og sist høst?). det var last.fm sin fortjeneste, jeg husker såpass selv om jeg ikke kan forstå hvor jeg fant denne låta her som ble min første favoritt, for den ligger ikke der, ikke nå i alle fall. kanskje var jeg på myspace? kanskje var den første jeg hørte egentlig Me and My Friend, med den fine videoen og triste teksten.kanskje, men det er rart likevel, for det er denne jeg virkelig husker, som om det var den første. kanskje fordi den er så uendelig fin i sin gjentagende og sparsomme tekst og melodi og komposisjon. no more, no more synger julie doiron, og du føler at du har gjennomgått et sjelsettende tap og at det som er tapt aldri kommer til å dukke opp igjen. det kan være hva som helst. en venn, en elsker, en far, en mor; et menneske som betydde noe hvor enn kort eller lenge det varte. no more singing in the woods, no more singing in the car, synger julie, no more singing in the street, no more singing in the bar, no more singing into your eyes, no more singing into your arms og du skjønner det er over, helt over. no more, og det forklares ikke mer enn det, konstateres bare så enkelt, som et hvilket som helst fact of life. nesten.

sadcore, kalles det visst. cat power gjør det bra, smektende og sakte og seigt (metal heart you’re not hiding/metal heart you’re not worth a thing). men noen ganger tenker jeg at julie egentlig gjør det bedre.

Advertisements