det begynte så bra

… og endte så kjipt.

jeg er skikkelig frustrert

egentlig burde jeg bare legge meg, men jeg klarer ikke

jeg hadde tenkt å ha en festlig fotosession når jeg kom hjem, morsomme poseringer og morsomt tidsfordiv og stilige bilder, jeg hadde gleda meg til det faktisk, bare at det gikk ikke for da jeg stop på busstoppet og skulle sjekke hvor lenge det var til bussen gikk og greip etter veska for åpne den og hente fram telefonen, så oppdaga jeg at veska var åpen og merkelig tom.

that’s right.

ingen mobil, inget kamera. borte vekk, tatt med vinden.

evt: STJÅLET.

og jeg hater tyver. virkelig. tyver er lowlives. og tyver som stjeler kameraer og mobiler og ting som ikke er rene penger men har affeksjonsverdi, inneholder bilder, meldinger, notater, tanker, små dikt, setninger, ting man hadde tenkt å ta vare på, de er i alle fall lowlives, og jeg kjenner at jeg håpe det finnes et helvete der disse jævlene kan få svi. skikkelig.

jeg hadde en kjempekveld. jeg var så fornøyd. så glad, lykkelig. etter noen uker med intens initiativløshet, energimangel og sturing kom ei helg der jeg faktisk hadde overskudd, hadde lyst til å gjøre noe morsomt, være sosial, komme meg ut. og jeg gjorde det, hadde det kjempemorsomt, god samvittighet fordi jeg hadde rydda rommet, hadde nyinnkjøpt pensum hjemme, ting så smått på stell. så fornøyd med at jeg skulle dra hjem en time før sistebussen, komme meg i seng og få utnytta morradagen.

og så gjør noen noe så vidrigt.

og jeg gikk omkring i oslo gater midt på natta, telefonløs og kameraløs og prøvde å finne ut hvor politistasjonen lå (og hvorfor sier alle «grønland» når den ikke ligger der men rett ovenfor sentrum scene, som jeg egentlig visste (jeg bare blander sammen gatene: storgata, brugata, tollbugata, forvirra; kvartalene, sidegatene. ja, jeg går meg alltids litt vill, særlig når jeg er fortvila og sint), mens jeg hikstet og gråt og fortalte vilt fremmede at noen hadde stjelt kameraet og telefonen min.

ikke så mange da, bare de som spurte fordi jeg gråt, og det var egentlig bare en person. ragnhild het hun. hyggelig jente.

og da jeg kom til politiet og fikk utlevert et skjema for å fylle ut i fred og ro hjemme og jeg prøvde å forklare at jeg ikke visste om jeg i det hele tatt kom meg inn hjemme fordi jeg mista vottene mine på skolen på fredag, og med dem studentkortet som er nøkkelkortet til Hus 3 på Bjølsen og at jeg nå ikke kunne ringe venninna mi så jeg kom meg inn eller noen andre så jeg kunne overnatte i byen hos dem, så fikk jeg bare til svar at nå var det jo så mange som var på tur hjem fra byen, så dét gikk nok fint (og jeg driter i at dét er feil og at det egentlig skal være kursiv, jeg liker apostrofen og den ser bra ut så boohoo rettskrivningspolizei) …

ja, polititet, hjertelig tusen takk for hjelpen.

heldigvis hørte naboen jeg ikke kjenner at jeg ringte på, og hørte meg noe halvkvalt forklare at jeg bodde i naboleiligheta og ikke kom meg inn, og låste opp for meg. det er tross alt vinter og minusgrader, og jeg tror jeg glemte hanskene i taxien.

ja, saken min er nok litt svekket. glemte votter og mistet studentbevis og savnede hansker.

men telefonen og kameraet ble virkelig stjålet, og det på en særdeles lite formildende måte. rett fra veska mi. enten mens jeg og tyven passerte hverandre, eller i køen på deli de luca på grensen. den børeken ble litt vel dyr.

og var ikke verdt det.

neste gang: gå på habibi, gå alltid på habibi. du hadde rukket det.