tingene som ikke er

det er vel ingenting

jeg lengter hjem

alltid

jeg har tenkt litt i det siste. prøvd å finne ut når jeg har vært mest lykkelig. når jeg har følt meg mest rett; at jeg er der jeg skal være, var ment å være. det samme øyeblikket dukker opp om igjen og om igjen. det er ikke ett øyeblikk, egentlig, mer en stemning som hører til et sted. det er vår, jeg går langs uasfalterte grusveier som er møre under føttene. sola skinner. det er vår, du trenger bare en genser og ei bukse. det er nesten sommer, snøen ligger i fjellene over fjorden. lungene dine fylles av vårluft, frisk vårluft, havluft, solluft. luft som er småvarm av strålene fra den flekken på himmelen som egentlig er så enorm at du ikke engang kan fatte det, den som ser ut som et hull i alt det blå, der noe varmt og kvitt får strømme gjennom. det surker under beina dine. veien er gjørmete, det glitrer i vanndråper som en gang var snøkorn, men nå har smeltet til vanndråper igjen. to sider av samme sak; vann og is. kan vi også være to? flytende og fast?

og rundt deg hører du fugler. alt er som det skal.

men alt er ikke som det skal. jeg vet ikke hvordan jeg skal finne dette øyeblikket igjen. jeg vet ikke hvor. det hører hjemme i ei fortid jeg ikke kan vende tilbake til. det hører hjemme på ei lita øy jeg engang følte meg ett med. nå er det som om vi lever i forskjellige tider. kunne jeg reist i tid, hadde jeg gjort det? gitt opp dette, og vært der igjen?

noen ganger tror jeg det. ikveld, for eksempel. idag. livet før alt dette andre var så mye enklere. jeg trengte bare å puste for å være lykkelig. nå er det så mye mer som skal til, virker det som. og jeg savner roen. ikke bare på utsida, rundt meg, det sakte livet der det var så mye tid, men også den roen inni meg. den jeg i alle fall syns å huske var der. følelsen av å høre til i evigheten, ikke bare være et enkeltindivid, et punkt i en vrimmel, løsrevet fra alt og uten kontakt med det som har vært og det som kommer.

de øyeblikkene som føles som ett, da/når jeg bare sitter i ro der ute, ser på havet, fjorden, snøen i fjellene, gresset på plenen, skyene på himmelen, rognebærene på trærne, da/når jeg går på grusveier mens snøen smelter inn i bakken og gjør veien mjuk, og det er fugler i lufta, måser på fjøstaket … jeg husker hesjene. vi lekte sisten i dem og fikk kjeft av bonden, naboen. sauebjellene i marka, rett utfor døra. mosen, alltid mosen som vi plukket fra plenen og laget hus med engang, på små pinner slengt over plenen etter oppussinga. små hus av mose og gress og trepinner. små hus vi krabba fram i det meterhøye strågresset. utsikten til ferga som kom og gikk, lyden av båter, bølger mot fjærsteiner. vinden som nesten alltid blåste, sterk eller svak, men som regel litt sur. rabarbraen.

en nordavindshage ut mot en åpen fjord

kanskje var det sånn det var.

og jeg vet at barndommen min tilhører en svunnen tid, på flere måter. ingen hesjer lenger. jeg husker da asfalten kom, og spredde seg lenger enn til bare fergeleiet. jeg satte fotavtrykk i varm asfalt utenfor barnehagen da jeg prøvde å stikke av til mamma som jobba like ved. før den tid var veiene humpete og hullete. når asfalten kom ble de glatte om vinteren. jeg ble aldri advart mo mennesker, skumle menn i biler for eksempel. trengte bare passe meg for bilene når ferga kom, ellers lekte vi på veien, hoppa strikk, sykla. jeg husker høststormer og strømmen som gikk. den gjorde det så ofte før. plutselig var det mørkt, og man måtte tenne lys mens vinden ulte i huskantene og trærne vaiet ute (men det kunne man ikke lenger se, alle lyktene var mørke). og det var ikke så mange trær heller. kanskje var det lyktestolpene som vaiet, ledningen som henger bøyd over bakken etter alle fuglene som har tynget de ned.

nei, det er ikke egentlig barndommen. det er ikke den. det er følelsen. ligge på gresset og se skyene. alle stjernene om vinteren. gå langs veien, dårlig asfaltert, med fotoapparat og walkman. puste salt havluft.

jeg savner noe. jeg vil finne noe igjen. jeg kan ikke dra tilbake. tida har gått, jeg vet det. jeg må forsone meg med tida.

men hvordan?

sutrerant/dustedag

jeg er stiv i kroppens bakside. kan man si det sånn? bakpå lårene, øverst i skuldrene/ryggen, nakken. det var med andre tid virkelig på tide å trene. yoga funker, javisst.

det som derimot ikke funker er å være våken til langt på natt. halv tre er for sent å legge seg, med mindre det er sommer og lyst hele natta og man har ferie og livet er chill og fint, og man har vært ute med venner og ikke trenger å gjøre noe. da går det. når man har forelesning klokka ti neste dag, er en notorisk snoozer for tida henvist til å la pc-en stå på for å få vekkerklokke (noe som igjen gir dårligere søvnkvalitet, pc-er skal være av om natta) og man finner ut at man trenger tjue minutter til (powernap, ca) og stiller klokka fra 08:30 til 08:50 og våkner igjen 10:21 fordi man ikke merka at klokka nå plutselig sto på PM og ikke AM … da burde man i alle fall ikek være opp til halv tre.

men jeg ville sende inn bilder til konkurranse. det var vanskelig å velge ut.

fan. notorisk dårlig student. jeg skal finne meg en kafé og sette meg der, drikke en kaffe, lese teoritekster. blah. jeg og G. W. Pigman THE THIRD, og renessansen og imitasjon og intertekstualitet og en haug med latinske gloser og ordtak. som jeg selvfølgelig ikke skjønner, og som ingen har gidda å notere ned en oversettelse av. kanskje jeg burde lese den hjemme og så dra ut, så jeg kan google alt jeg ikke forstår.

ja, jeg burde virkelig vært på den forelesninga.

og jeg trenger ei døgnrytme tilnærmet normalen. pronto.