tingene som ikke er

Måned: mars, 2009

og ordet er et veikryss der tekstene møtes

jeg forsøker å skrive kvalifiseringsoppgave som skal inn om under to dager, men føler meg mer som en kandidat for failblog, der jeg ender opp med å bruke ca to timer på å se Buffy-epsioder med Joss Whedon-kommentarer. oh lawd. og før det forsvant ca en halvtime til å vandre rundt wikipedia og lese om Alice i eventyrland og Trollmannen fra Oz og Terry Pratchetts uttalte «dislike» av nevnte bok om Alice (og dette er en av de mange setningene hjernen min kommer opp med som på ingen måte fungerer særlig bra på norsk, og det er igrunnen ganske utrolig at fire måneders skolegang på engelsk kan klare å rote til norsken min så mye, særlig med tanke på at det er tre, snart fire måneder siden det var over, men hva skal man si når man ikke kan si «dislike», er det liksom «mislikelse»? nei, nei, det er noe annet. jeg vet ikke hva), og jeg tenkte at jeg kunne ha skrevet en tverrestetisk oppgave om hvorfor Alice og Dorothy svinser rundt i lyseblå og kvite kjoler, og er det ikke egentlig litt fascinerende at Alice med sin mer viltre, uregjerlige holdning har en katt som følgesvenn, mens Dorothys mer konservative og lojale natur skipper avgårde med en hund i kurven (og plutselig ser jeg hvor alle de blonde jentene med oransj hud fikk inspirasjonen sin fra)?

eller kanskje ikke interessant, men det er i alle fall et poeng man kunne gjort noe ut av.

men dette har ingenting med tverrestetikk å gjøre, det er intertekstualiteten, den fordømte intertekstualiteten og jeg vil ikke vil ikke vil ikke, jeg vil spise banan-kokt-i-kokossirup-godteri og se mer Buffy, enda mer Buffy (jeg har enda tre sesonger igjen, og det finnes visst en åttende også, bare i tegneserieform og visstnok har Buffy der plutselig en jentekjæreste (Sarah Michelle Gellar var overrasket-men-ikke-så-veldig på youtube i natt, like før Anthony Stewart Head sang YOU BETTER WISE UP JANET WEISS i revne nettingstrømper, høye hæler og skinnjakke), men det er ikke Willow, det er alt jeg vet.

istedet må jeg få Kristeva under huden kjapt

og ordet er et veikryss der meningen dannes

bare tenk på hyperlinken

jeg mener, har noe aktualisert intertekstualiteten, faktisk gjort den til noe levende, så er det ordene på internett som så lett kan henge sammen med hverandre og andre tekster og så lett så lett blir dobbelt og vel så det.

og fra nå av skal jeg referere til Kristeva som «framtidsvisjonær».

«Hun tenkte neppe på internett, den FRAMTIDSVISJONÆRE utflytta ungareren som i sekstitallets Paris introduserte verden for begrepet «intertekstualitet», og med det sørget for at verden aldri ble den samme …»

Reklame

; sa rødvinen

det slår meg at det jeg savner er ikke å være fjorten, femten, seksten, det er ikke å være tretten og ha hele livet foran seg, det er ikke å være søtten og full av drømmer, nei nei, det er å bli sett, det er å ha blikk på seg, folk, gutter, gutteblikk; på bussen, de som så etter deg gjennom vinduet når du hadde gått av på busstoppet femti meter fra huset ditt, de som så på deg med et blikk av «approval» når du gikk rundt i bunad på søttende mai, de som så på deg og deg, som om du var noe av det ypperste verden hadde frembringt.

jeg savner å begeistre ved å bare være, være tilstede, eksistere. jeg savner å bli sett, sett på. ikke objektifisert, bare sett. det er en forskjell der et sted. og jeg puster inn lufta mens vi mimrer om dager for lengst i fortida, jeg puster inn ordene vi sier og puster ut det jeg husker, og om vi var ute og det var kaldt hadde frostrøyken danset fram bilder og historier, men vi er inne med rødvinsfarget tunge og ja, hodet mitt snurrer litt, men (og dette er bare løsrevne tanker, poengterer jeg noen timer senere idet sollyset sniker seg opp bak åsen, lysrosa toner, kjølig morgenlys) hva skal man egentlig være og hva skal man egentlig gjøre for å bli elsket? og samtidig vet jeg at jeg har vært elsket og jeg var elsket før de andre, men det var ikke nok. og det er aldri nok, gi meg drømmene mine heller, gi meg drømmene mine og et glass rødvin og sanger fra et annet liv jeg kan fortape meg i, for hvorfor skal vi hele tiden holde fast ved oss selv, hva er så farlig ved å la våre selv flyte avsted og finne nye havner å gå i land på, fordi vi frykter å bli delt opp, partert, ikke lenger ha en fast kjerne vi kan kalle «oss»? men jeg tror ikke det finnes en fast kjerne uansett, jeg er et flak og jeg har tusen biter og jeg finner ikke alle, de som mangler, de som har forsvunnet etterhvert som årene har blitt flere, så her er jeg

og jeg lever

og jeg venter

og jeg vet ikke ennå hvem jeg er

bare hvem jeg var

og hvem jeg ikke kommer til å bli

blurb

jeg har lyst til å skrive noe, men jeg har ingenting å si. hodet mitt føles som våt ull, ull som har ligget for lenge i vann til å absorbere mer vann: tungt, fullt. jeg burde skrive kvalifiseringsoppgave om intertekstualitet, men jeg har knapt orket å lese teksten jeg skal skrive om. hva jeg tenkte på da jeg meldte meg opp i kun teorifag må gudene vite, men en veldig gjennomført tanke var det ikke. takke meg til Buffy og demoner og popkulturelle vittigheter. hell(mouth) yeah.

jeg mener, en rektor Snyder som sier:

«There are no dead students here. This week.»

og replikkutveksling à la

«I mean, people are perfectly happy getting along, and then vampires come, and they run around and they kill people, and they take over your whole house and start making these stupid little mini-pizzas and everbody’s like «oh look! A mini-pizza», but I’m telling you…»
«Buffy. I believe the sub-text here is rapidly becoming… text.» (Buffy and Giles)

what’s not to love?

untitled

åttende mars; et (temmelig forsinka) apropos

en kveld blir en ny dag

igår kveld var youngstorget fullt av folk, pølseboder og postgirobygget. Folketeateret åpnet med brask og bram, og da jeg dro ned til byen for et glass vin kunne jeg på ingen måte ane at jeg skulle få se det fineste fyrverkeriet jeg har sett i Norge. egentlig det fineste jeg har sett generelt. det var organisert, gjennomtenkt og feilfritt utført (såvidt jeg kunne se) og fylte marshimmelen med glitter og farger mens the winner takes it all fylte lufta. det var som nyttårsaftenen, en helt vanlig kveld i mars ble plutselig fylt av nyttårsoptimisme og jeg tenkte senere at kanskje er det så enkelt, at hver dag starter et nytt år, hver dag er den siste i det forrige året; det er aldri for sent å starte på nytt.

og den tanken gir meg lyst til å gjøre det bra, for det er ikke for sent, det er aldri for sent, hver dag er en ny start, og det er en klisjé, men som alle andre klisjéer er den det fordi det er sant. forfriskende nok.

så da jeg ringte til sommerjobben jeg har fryktelig lyst på og skal sende søknad til og ble møtt med positivitet og begeistring og generelt gode vibber tenkte jeg ja; dette kommer til å gå bra. og jeg tror det kommer til å gå bra. jeg vet ikke hvorfor, men da jeg så den utlysninga tenkte jeg med en gang at det var noe jeg ville, og de gangene jeg har villet noe har jeg fått det til. jeg håper det fortsetter sånn. det føles som det kommer til å gjøre det.

og  våren har kommet, himmelen er bla, sola varmer og asfalten blir tørrere. fra niende etasje kunne jeg se fjorden glitre, som om den var overstrødd med ørsmå flak av gull og sølv. det er gode tider i vente.

disse drømmene

en fredag i mars, jeg spiste hjemmelaga grove muffins og kaffekakao til frokost, mens Putumayo Kids presents African Dreamland spilte i bakgrunnen og pappa ringte for å få datahjelp og tida gikk og en time senere har jeg funnet en så vakker melodi at jeg kjenner en klump i halsen. Usa cheme synger Chiwoniso fra Zimbabve, ne pleure pas leser jeg i den franske oversettelsen og tenker på det ironiske i å høre på en stemme som synger ikke gråt mens jeg gjør nettopp det (nesten, bare nesten), og når jeg tenker meg om er det vel ikke så ironisk egentlig, bare veldig treffende.

jeg hadde en sånn drøm i natt. jeg hadde en drøm i en drøm. jeg våknet fra drømmen i drømmen og skjønte at det bare var en drøm (badet med dusjen som ikke ville skru seg av og stua utenfor med gamle venner som serverte kaker og bodde i et rikmannshjem med svømmebasseng utafor og havet og stranda rett nedfor der igjen var selvfølgelig ikke en drøm), og jeg kjente på den rare følelsen av å våkne opp fra noe man så inderlig skulle ønske var virkeligheten mens jeg fremdeles sov, fremdeles drømte.

å endelig våkne var som å være to steg unna, to steg fjernere fra denne drømmen som fylte meg med lykke. det var en drøm der alt var som det skulle vært. du var der. du var eldre, sterkere, og du klemte meg så hardt og så lenge, det var verdens beste klem og det var ikke virkelig (jeg stusset litt, men godtok det likevel, som alltid når man drømmer). alle årene mellom da og nå som gjør det enda mindre virkelig, de gikk inn på meg idag, de virket så plutselige. og det er ganske lenge sia jeg har tenkt på det, på deg, med denne tristheten. det har gått tid. år. det har skjedd så mye.

men tida er ikke en konstant størrelse. år blir til dager på sekunder. plutselig, fordi vi lever i en tid som ikke er en materiell størrelse, men noe vi opplever mens vi beveger oss, mens hjertene våre slår, så er tida som har gått ikke lenger relevant. et plutselig tidshopp, og man er fjorten år og det er et slag, et slag mot hjertet, et hull i brystkassa, en implosjon, noe svart og tungt som synker innover i seg selv: et svart hull.

og selv om alt blekner med årene, så husker kroppen. gamle arr som begynner å verke igjen. kan vi lappe oss selv sammen igjen? kan vi sy oss hele igjen, noensinne?

(og der, akkurat der huska jeg at jeg har forelesning nå, har hatt i førti minutter, men jeg er ikke der, jeg sitter hjemme og skriver dette og kjenner en klump i brystkassa fordi jeg hadde en drøm som fremdeles sitter i, og jeg tenker; hvorfor er jeg så opphengt i dette, i tristheten, klumpen i brystet, nå som jeg egentlig er generelt glad igjen? og jeg tenker på noe jeg begynte å lure på i går, om høstbarn har lettere for å henfalle til melankoli og tristesse enn andre? kanskje fikk vi for lite sol (riktignok sår denne forskninga tvil om den teorien, og jeg er vel egentlig enig) eller fikk den for sent, en grunnleggende d-vitaminmangel formet sinnene våre og la opp tankebanen allerde før vi kunne tenke.

eller kanskje ikke; men vi lever lengst, om enn med større sjanse for å få astma. whaddauknow)

(og jeg trekker det tilbake, tristheten. selvoppfyllende profetier er de vanskeligste å unngå, men nå bestemmer jeg meg for å være glad igjen. sånn, vips, smil)

god natt, drøm søtt

for en gangs skyld er jeg på vei i seng før klokka ett (to, halv tre). jeg har ikke hatt en normal døgnrytme siden en gang i høst, en gang i klamme luftfuktige singapore. oktober, kanskje. eller november. legger meg altfor seint, står opp tilsvarende seint, har egentlig mest lyst til å fortsette å ligge i senga, under dyna, drømme videre på hva-som-helst. så lenge man drømmer er alt mulig, på en helt annen måte enn når man er våken og tilstede i den virkelige virkeligheten. i natt var jeg hjemme på påskeferie allerede. buret var ikke borte, det var sand i bunnen, matskål, vannskål, hirsekolbe. jeg så over skuldrene til mine foreldre, og ut av buret klatret en undulat jeg først tok for å være den som alltid har vært der, helt til jeg husket at det kunne det jo ikke være og at det selvfølgelig var så enkelt som at mamma og pappa hadde skaffet en ny en, uten å fortelle meg det. helt urealistisk på flere plan, men det var likevel litt fint å komme hjem til et vesen med vinger.

og jeg tenker ofte på det nå, at han ikke er der. ikke når jeg snakker med dem i telefonen, ikke når pappa spiller på keyboardet, ikke når mamma lager mat, ikke når jeg kommer hjem igjen. og jeg gleder meg innmari til påskeferien; spise marsipan, lese Don Rosas Life and Times of Scrooge McDuck, se påskekrim på tv, kanskje til og med lese en krimroman (takk til markedsføringsgeniet som kom på å kombinere påske og krim: IOU). men jeg gruer meg litt til å merke at noe mangler. når jeg tenker på det nå virker det bare uvirkelig, som om den dagen da han døde i hendene mine ikke egentlig skjedde, at det ikke egentlig var meg.

jeg savner en liten fugl som ga meg astmaanfall. ain’t life strange.

life on mars

er det noe som som fascinerer meg, så er det god utsikt til verdensrommet. så god at du ser flere stjerner enn du kan telle, og et par uidentifiserte flyvende objekter (UFOOO ropte jeg, satelitt svarte pappa) som glir over himmelhvelvinga flere tusen kilometer over hodene våre (eller på siden av, eller under, eller bare unna). de blinker, glitrer, er små bevegelige menneskeskapte stjerner.

nå skal NASA sende ut en ny satelitt, et nytt teleskop. det heter Kepler og skal lete etter Liv.

mennesker, vi er nå rare. så sikre på vår egen dominans og egenart at vi nekter å se likheten mellom «oss» og «dem» (menneske, dyr: menneskedyret), nekter å forstå dyrs intelligens som noe annet enn «instinkter», men vende blikket utover, oppover, vekk fra jorda. for der ute må det finnes noen som likner oss, noen smarte, ikke sant? noen som kan svare på våre flaskeposter der de flyter omkring i et hav større enn verdenshavene noengang kan bli.

«skal finne ny jordklode», skriver dagbladet.no. men det finnes ingen ny jordklode. vi har bare denne. finnes det en annen planet med andre skapninger på så er de ikke som oss. det meningsløse i spørsmål som «er vi unike?» er så altfor tydelig i mine øyne. svaret er så enkelt:

vi er ikke unike. vi er ikke de eneste intelligente skapningene i verdensrommet, uansett hvordan du vrir og vender på det. fugler kan bruke redskaper, delfiner leker og etterligner, kråker i japan har lært seg trafikkregler, elefanter kjenner igjen seg selv i speilet, aper har bedre kortidshukommelse enn oss (og de kriger som oss, gjør mange ting som oss); vi er ikke unike. ikke på andre måter enn at det ikke finnes andre mennesker der ute, vi er de eneste  menneskene, med den eneste jorda, der de eneste regnskogene finnes, de eneste korallrevene, de eneste sjøløvene, de eneste torskene, de eneste kvite tigrene; dompappene, måsene, orangutangene, maurene, liljene, tareskogene:

alt dette er unikt.

og vi klarer aldri å se det.

(og for å unngå å bli misforstått: jeg er all for å lete etter andre der ute, intelligent liv, liv, planeter med like betingselser som vår. å lære er viktig. å forstå mer. men hvordan kan vi forstå så mye og så uendelig lite på samme tid?)

og hvis du ikke gadd å trykke på linken: David Attenborough om smarte japanske kråker