ta mæ med

by vaarloek

jeg skjønner at oslo føles litt som min nå, når alle andre byer frister og lokker med å være noe annet, nytt og spennende og attråverdig. andre byer i andre land, f’örstås. jeg var en snartur i København, og det var varme solstråler, bare brosteinsgater, brede, store skilt, rent, ca bilfritt, og Oslo med sørpe, skitten snø, skitne vanndammer, kaotisk sentrum, biltrafikk, oppgravninger og ombygginger og søppel virka plutselig som en annen verden. usivilisert og slitsom. om jeg har vært positiv til bilfritt sentrum før, er jeg i alle fall det nå.

og jeg tenkte at jeg kunne flytte hit.

men det tenker jeg alltid. hvert nye sted, hver nye by, jeg kan nesten alltid flytte dit. jeg kan se meg selv gli inn der, endre meg litt. jeg er en kameleon, på så mange måter. kanskje trenger jeg å leve det ut oftere enn jeg gjør. kanskje er jeg bare lei av oslo fordi det fremdeles er vinterfint og sørpete om en annen, fordi alt er grått og skittent, og jeg har mange oppgaver å skrive og tekster å lese. kanskje er det bare våren som mangler.

en måned til, så blir det nok stadig finere å være her; se parkene våkne til liv igjen.

og menneskene gjøre det samme.

(som de godt voksne damene som danset i ring og tøyset og tullet entusiatisk da det kjipe danskebåtcoverbandet fyrte løs med abba-hits. nå tar de av, sa jeg til venninna mi. og det gjorde de)

Advertisements