life on mars

by vaarloek

er det noe som som fascinerer meg, så er det god utsikt til verdensrommet. så god at du ser flere stjerner enn du kan telle, og et par uidentifiserte flyvende objekter (UFOOO ropte jeg, satelitt svarte pappa) som glir over himmelhvelvinga flere tusen kilometer over hodene våre (eller på siden av, eller under, eller bare unna). de blinker, glitrer, er små bevegelige menneskeskapte stjerner.

nå skal NASA sende ut en ny satelitt, et nytt teleskop. det heter Kepler og skal lete etter Liv.

mennesker, vi er nå rare. så sikre på vår egen dominans og egenart at vi nekter å se likheten mellom «oss» og «dem» (menneske, dyr: menneskedyret), nekter å forstå dyrs intelligens som noe annet enn «instinkter», men vende blikket utover, oppover, vekk fra jorda. for der ute må det finnes noen som likner oss, noen smarte, ikke sant? noen som kan svare på våre flaskeposter der de flyter omkring i et hav større enn verdenshavene noengang kan bli.

«skal finne ny jordklode», skriver dagbladet.no. men det finnes ingen ny jordklode. vi har bare denne. finnes det en annen planet med andre skapninger på så er de ikke som oss. det meningsløse i spørsmål som «er vi unike?» er så altfor tydelig i mine øyne. svaret er så enkelt:

vi er ikke unike. vi er ikke de eneste intelligente skapningene i verdensrommet, uansett hvordan du vrir og vender på det. fugler kan bruke redskaper, delfiner leker og etterligner, kråker i japan har lært seg trafikkregler, elefanter kjenner igjen seg selv i speilet, aper har bedre kortidshukommelse enn oss (og de kriger som oss, gjør mange ting som oss); vi er ikke unike. ikke på andre måter enn at det ikke finnes andre mennesker der ute, vi er de eneste  menneskene, med den eneste jorda, der de eneste regnskogene finnes, de eneste korallrevene, de eneste sjøløvene, de eneste torskene, de eneste kvite tigrene; dompappene, måsene, orangutangene, maurene, liljene, tareskogene:

alt dette er unikt.

og vi klarer aldri å se det.

(og for å unngå å bli misforstått: jeg er all for å lete etter andre der ute, intelligent liv, liv, planeter med like betingselser som vår. å lære er viktig. å forstå mer. men hvordan kan vi forstå så mye og så uendelig lite på samme tid?)

og hvis du ikke gadd å trykke på linken: David Attenborough om smarte japanske kråker