disse drømmene

av vaarloek

en fredag i mars, jeg spiste hjemmelaga grove muffins og kaffekakao til frokost, mens Putumayo Kids presents African Dreamland spilte i bakgrunnen og pappa ringte for å få datahjelp og tida gikk og en time senere har jeg funnet en så vakker melodi at jeg kjenner en klump i halsen. Usa cheme synger Chiwoniso fra Zimbabve, ne pleure pas leser jeg i den franske oversettelsen og tenker på det ironiske i å høre på en stemme som synger ikke gråt mens jeg gjør nettopp det (nesten, bare nesten), og når jeg tenker meg om er det vel ikke så ironisk egentlig, bare veldig treffende.

jeg hadde en sånn drøm i natt. jeg hadde en drøm i en drøm. jeg våknet fra drømmen i drømmen og skjønte at det bare var en drøm (badet med dusjen som ikke ville skru seg av og stua utenfor med gamle venner som serverte kaker og bodde i et rikmannshjem med svømmebasseng utafor og havet og stranda rett nedfor der igjen var selvfølgelig ikke en drøm), og jeg kjente på den rare følelsen av å våkne opp fra noe man så inderlig skulle ønske var virkeligheten mens jeg fremdeles sov, fremdeles drømte.

å endelig våkne var som å være to steg unna, to steg fjernere fra denne drømmen som fylte meg med lykke. det var en drøm der alt var som det skulle vært. du var der. du var eldre, sterkere, og du klemte meg så hardt og så lenge, det var verdens beste klem og det var ikke virkelig (jeg stusset litt, men godtok det likevel, som alltid når man drømmer). alle årene mellom da og nå som gjør det enda mindre virkelig, de gikk inn på meg idag, de virket så plutselige. og det er ganske lenge sia jeg har tenkt på det, på deg, med denne tristheten. det har gått tid. år. det har skjedd så mye.

men tida er ikke en konstant størrelse. år blir til dager på sekunder. plutselig, fordi vi lever i en tid som ikke er en materiell størrelse, men noe vi opplever mens vi beveger oss, mens hjertene våre slår, så er tida som har gått ikke lenger relevant. et plutselig tidshopp, og man er fjorten år og det er et slag, et slag mot hjertet, et hull i brystkassa, en implosjon, noe svart og tungt som synker innover i seg selv: et svart hull.

og selv om alt blekner med årene, så husker kroppen. gamle arr som begynner å verke igjen. kan vi lappe oss selv sammen igjen? kan vi sy oss hele igjen, noensinne?

(og der, akkurat der huska jeg at jeg har forelesning nå, har hatt i førti minutter, men jeg er ikke der, jeg sitter hjemme og skriver dette og kjenner en klump i brystkassa fordi jeg hadde en drøm som fremdeles sitter i, og jeg tenker; hvorfor er jeg så opphengt i dette, i tristheten, klumpen i brystet, nå som jeg egentlig er generelt glad igjen? og jeg tenker på noe jeg begynte å lure på i går, om høstbarn har lettere for å henfalle til melankoli og tristesse enn andre? kanskje fikk vi for lite sol (riktignok sår denne forskninga tvil om den teorien, og jeg er vel egentlig enig) eller fikk den for sent, en grunnleggende d-vitaminmangel formet sinnene våre og la opp tankebanen allerde før vi kunne tenke.

eller kanskje ikke; men vi lever lengst, om enn med større sjanse for å få astma. whaddauknow)

(og jeg trekker det tilbake, tristheten. selvoppfyllende profetier er de vanskeligste å unngå, men nå bestemmer jeg meg for å være glad igjen. sånn, vips, smil)

Reklame