; sa rødvinen

by vaarloek

det slår meg at det jeg savner er ikke å være fjorten, femten, seksten, det er ikke å være tretten og ha hele livet foran seg, det er ikke å være søtten og full av drømmer, nei nei, det er å bli sett, det er å ha blikk på seg, folk, gutter, gutteblikk; på bussen, de som så etter deg gjennom vinduet når du hadde gått av på busstoppet femti meter fra huset ditt, de som så på deg med et blikk av «approval» når du gikk rundt i bunad på søttende mai, de som så på deg og deg, som om du var noe av det ypperste verden hadde frembringt.

jeg savner å begeistre ved å bare være, være tilstede, eksistere. jeg savner å bli sett, sett på. ikke objektifisert, bare sett. det er en forskjell der et sted. og jeg puster inn lufta mens vi mimrer om dager for lengst i fortida, jeg puster inn ordene vi sier og puster ut det jeg husker, og om vi var ute og det var kaldt hadde frostrøyken danset fram bilder og historier, men vi er inne med rødvinsfarget tunge og ja, hodet mitt snurrer litt, men (og dette er bare løsrevne tanker, poengterer jeg noen timer senere idet sollyset sniker seg opp bak åsen, lysrosa toner, kjølig morgenlys) hva skal man egentlig være og hva skal man egentlig gjøre for å bli elsket? og samtidig vet jeg at jeg har vært elsket og jeg var elsket før de andre, men det var ikke nok. og det er aldri nok, gi meg drømmene mine heller, gi meg drømmene mine og et glass rødvin og sanger fra et annet liv jeg kan fortape meg i, for hvorfor skal vi hele tiden holde fast ved oss selv, hva er så farlig ved å la våre selv flyte avsted og finne nye havner å gå i land på, fordi vi frykter å bli delt opp, partert, ikke lenger ha en fast kjerne vi kan kalle «oss»? men jeg tror ikke det finnes en fast kjerne uansett, jeg er et flak og jeg har tusen biter og jeg finner ikke alle, de som mangler, de som har forsvunnet etterhvert som årene har blitt flere, så her er jeg

og jeg lever

og jeg venter

og jeg vet ikke ennå hvem jeg er

bare hvem jeg var

og hvem jeg ikke kommer til å bli

Advertisements