dette er ingen musikalsk nyhet, selv om det er min nye at-the-moment-favoritt, og jeg skjønner virkelig ikke hvordan det kunne ta meg så mange år å få øynene opp for Jenny Lewis for dette her er jo virkelig fint og bra og vakkert og herlig, og den kom ut da jeg jobba på Platekompaniet så det hele er et mysterium
men hva var vel livet uten mysterier?
når jeg kjeder meg tar jeg bilder. ofte av meg selv. å lese eller skrive oppgaver kan noen ganger falle inn under i am not amused-kategorien, så da jeg fikk en pc med webcam … vel, resultatet lot ikke vente på seg, for å si det sånn. første gang på lesesalen i singapore fyrte jeg løs en hel rekke bilder, så nære i tid at når jeg blar fort forbi dem ser det ut som en litt hakkete film. tidsfordriv, tidsfordriv.
jeg, mine ni (åtte?) år gamle briller, air-con og flittige singaporeanere på Central Library.
jeg og ei bok om japanske skrekkfilmer. hence det skremte uttrykket. haha.
trøtt jeg, en random fyr og mine to faste matboder i Arts-kantina aka «The Deck»: Indian (med hun søte dama som alltid sa «you are very health conscious» med indisk aksent) og Vegetarian. go figure. og ja, det hendte jeg var innom Muslim-boden også, for litt snacks til mandagsfilmen, eller tirsdagsfilmen. så mange filmer!
og den siste favorittstudieplassen min, noe dempa belysning i og med at det var kveld: The Coffee Bean and Tea Leaf i Holland Village. jeg, soya latte og ofte Praseeda og lite faktisk studering. the days! det lukta det kanel hele tida, de ansatte gikk med nisseluer og til slutt kunne jeg rekkefølgen på juleplata de spilte utenat. mista riktignok litt sjarm da det plutselig kravla en kakerlakk på bordet, over notatene mine. vi hylte og dro til Starbucks.
oh yeah. stay tuned for Oslo-varianten.
er det ikke det man kaller det? alt det man ikke vil ha her hjemme på bjerget, alt man ikke tror kan skje her. «dette er ikke AMERIKA», liksom. eller, for den tilsvarende norske varianten: i OSLO, ja …
men ikke i Harstad, vel?
det er unektelig litt spesielt å se barneskolen man tilbrakte flere år på avbildet som hovedoppslag på nasjonale nettaviser. det er unektelig enda mer spesielt å se den avbildet der som åstedet for Norges første skoleskyting.
DET hadde jeg i alle fall aldri trodd. ALDRI.
ja, jeg er faktisk så forundra at jeg trenger CAPS LOCK FOR Å UTTRYKKE DET.
og nå skal vi hva? kjøre debatt om mobbing, våpenkontroll, dataspill?
men jeg har ingen ord, ingen ting å komme med, ingen ting annet enn denne følelsen av å leve i en uvirkelighet. jeg ser ting skje, jeg hører om dem; finanskrise, svineinfluensa; og nå denne epidemien også, nå har skoleskytinga nådd trygge, lille Norge; søvnige, lille Harstad?
jeg hadde ikke ventet det.
da det ble kveld i går innså jeg at jeg gleda meg til i dag. jeg gleda meg til mandag, til å stå opp før sju, være på skolen ca åtte, drikke kaffe og spise frokost, jeg gleda meg til å gjøre ting jeg for et par uker sia syntes var bare pes, og nå … gleder jeg meg til det.
gleder meg til å stå opp. før sju.
colour me ? og :S, men jeg liker det! å være kjempesliten og trøtt klokka elleve, fordi man sto opp tidlig og har gjort masse, det er den følelsen du hadde når du var seks år og hadde brukt en dag på å springe rundt ute og leke, og nå er klokka ni og du kjenner lufta sitte fast i kinnene som varme, røde roser og øynene siger sammen og det gjør ingenting, du har ditt på det rene, det er lov når man har brukt dagen og gjort masse, det er greit å være trøtt og kjenne øynene falle sammen da.
og den ene krisa avløses av den andre, det får nå være (selv om jeg prepper immunforsvaret mitt med supermat, kvit te, probiotika, avant-garden, frukt og nøtter), det er fremdeles liv så fremdeles håp, faktisk er det særdeles mye liv og jeg lurer på om det er sånn at håp øker proporsjonalt med mengden liv, for i så fall er det mye håp, nesten bare håp
og dette: du kommer dit du skal. uansett.
…..
TILLIT
Det er som med så mykje anna i livet
du har å seie nei eller ja til.
Set bilen inn på den nye verkstaden.
Iblant er det best å berre ha tillit.
wordpress
Pakka du overlét til den tvilsame
postfunksjonæren, sjekken slukt av ein nattsafe,
brevet handtert av framand på framand –
alle dei dukkar opp nett der dei var tiltenkt.
SØXX
Tjuveriet som kunne skjedd, skjer ikkje.
Vinden kjem seg til slutt dit han vil
gjennom snøtunge tre, og sjølv frosen
når elva fram til rette staden.
på tekstbehandling!!!!
Og iblant anar du kor trufast ditt liv
blir levert, sjølv om du ikkje kan lese adressa.
!!!!!!!
Thomas R. Smith
takk til Dag og Tid nr. 17 2009
hei vera
nu like æ den og
1) at jeg kan være så bestemt på å ikke drikke noe som helst som jeg bare vil, men plutselig ombestemme meg når noen rekker meg ei flaske øl, et glass vin eller en drink
2) at våren gir meg sekstitallsnostalgikick på musikkfronten
3) at Litteraturfestivalen på Lillehammer hvert eneste år arrangereres på det kjipeste tidspunktet for en student (som i år for eksempel gjerne kunne tenkt seg å se, tja, Ulver? liksom. ja. og resten av kalaset også, gjerne. zukk)
4) og at tid er det som gjør kattunger til katter
om noen trodde det, da.
Øyvind holen har postet noen interessante glimt fra Fantomet, versjon 2009, der det er tydelig at Fantomet ikke lever i 2009. Det vil si, for alt jeg vet gjør han det, for hvis orientalismen ikke er død må nødvendigvis fordommene og stereotypiene den skapte og pleide fremdeles leve. Det er kanskje takket være denne tankegangen at vi fremdeles lever i en oss-dem-verden, et sted der Vest og Øst representerer to diametrale motsetninger. Og man kan lure seg selv med yin-yang-tankegang, der det ene utfyller det andre og begge kreftene er nødvendig for å oppnå balanse, men det er bare det den vestlige kulturarven er basert på. Det er ikke engang det den menneskelige kulturarven er basert på. Vi definer oss som oss, og alle som ikke er oss er de andre. Og vi er alltid bedre enn dem. Høy er bedre enn lav. Smart er bedre enn dum. Rik er bedre enn fattig. Mann er bedre enn kvinne (selv om noen sikkert vil protestere på den, men altså, se på verden og historien da!). Og for oss er Vest alltid bedre enn Øst. Kristendom bedre enn Islam. Å ikke føle at man kan bevege seg ut døra en sommerdag uten maskara, lipgloss og nybarberte legger og armhuler er bedre og friere enn å måtte dekke håret sitt med hijab og kroppen med klær. Vel, alt kan diskuteres. Vi lager fremdeles fengsler for oss selv, for du vet
zoos are full
prisons are overflowing
oh my, how the world still dearly loves a cage
Og det er akkurat det orientalismen er. Det er akkurat det alle fordommer og stereotypier er, fengsler, bur, stengte dører og fastlåste roller. Kan man aldri bli fri?
jeg liker fremdeles Laleh, jeg. tre år down the road, jeg bodde i tromsø og jobba på platekompaniet og var 20 og venta på våren (eller sommeren, for det finnes ikke egentlig «vår» i nord) og alt som blir bedre i fremtida (tenker man hele tida), og jeg hørte
kom vi flyttar tilda, kom vi flyttar bort
vi behöver inte vara här mera
kom vi flyttar tilda, vad ska vi gör här?
festa , shoppa, supa konsumera?
og tenkte ja, ja, flytte til et sted der vi er flere og følte meg fremdeles temmelig forankra i alt alternativt, anti-globalisering, anti: kapitalisme, materialisme, grådighetskulturen, markedskreftene. ja, jeg følte en klar tilhørighet. nå leter jeg etter den, for mellom da og nå må jeg ha mista den, et sted på veien. akkurat som jeg det siste halvåret har mista det ene etter det andre, ting man ikke burde klare å miste (som ei kvit hjemmestrikka lusekofte man har hatt sia man var søtten, jeg mener, hvordan kan man miste ei kofte?). heldigvis er jeg ikke lenger plagsomt sentimental. jenta som begynte å grine fordi cd-samlinga ikke lenger var i rett system (tatt ut, flytta på, da den nye reolen ble satt opp, eller endra litt på, flytta litt var det kanskje), hun er borte, ikke meg lenger. det er kanskje like greit.
men selv om jeg heller ikke lenger er hun som var 20 og bodde i tromsø, på toppen av øya i en hybel med ei tung blå dør og hadde langt, stort sett noe bustete hår, så kan jeg høre på Laleh og kjenne litt på den følelsen fremdeles, og enda mer, kjenne den følelsen jeg hadde den gangen på Blå, tidlig i mars, like før vi skulle til Barcelona på studietur og jeg sto framme ved scena og hadde en konsertopplevelse av klar topp ti-kvalitet.
fint, fint, jättefint.
tingene som ikke er 