å bli seg selv igjen

by vaarloek

nå skjerper jeg meg

kanskje det faktisk bare var våren som manglet?

oslo er i alle fall så vårlig at enkelte trær har begynt å få lysegrønne skudd. jeg kan se dem fra vinduet mitt, ni etasjer over bakken. kanskje er det ikke bare skudd, kanskje har de allerede blitt løv i full fotosyntetisk sving. i parken midt på sagene stikker gress opp mellom fjorårets brune, råtnede avfall. tenk at det finnes mennesker som lever hele sine liv uten våren! jeg kunne i teorien vært i singapore fremdeles, i tretti-førti grader, luftfuktighet 90 %, sett regntiden med sitt hyppige tordenvær der himmelen og jorda stadig vekk braker sammen og noen ganger så grundig at du våkner midt på natta av at lynet slår ned utenfor vinduet ditt (bare at det aldri gjorde det, det bare føltes sånn) gå over til ikke-regntid, med mindre tordenvær og litt mer sol. jeg hadde aldri trodd jeg skull bli vant til tordenvær, men det tok ikke lang tid. det tar overraskende kort tid å bli vant til det meste, egentlig. mennesket og fleksibiliteten. gotta love it.

så jeg skjerper meg nå. det føles bra. sia jeg ikke engang klarer å bli skikkelig deprimert er det kanskje like greit å bare gi opp forsøket, jo før jo bedre. ikke at det var noe jeg bestemte meg for å gå inn for; apatien, likegyldigheten, nummenheten. det er ikke en tilstand jeg liker å befinne meg i, men det skjedde likevel. det rare er at man kan vite det, man kan se seg selv falle inn i det og vite hva man må gjøre for å ikke treffe bakken, men ikke klare å gjøre de riktige tingene, ta de rette grepene og endre det. jeg vet ikke helt hva som skjedde, kanskje påskeferiens vanvittige latskap og godteshindig og støle muskler (ikke fordi man har gått på ski for første gang på åtte år og ender opp med feber og forkjølelse og armer som føles som de slites av, men fordi man omtrent ikke har bevegd seg på ei uke) var akkurat det jeg trengte for å komme til det punktet der nok er nok. jeg vil jo ha det bra! eller, om jeg ikke har det bra vil jeg i alle fall være lei meg, ikke nummen og likegyldig til ca alt. likegyldig er det verste. heller bunnløs sorg (bank i bordet) enn denne apatien som sprer seg til alle deler av livet som en kreftsvulst, gjør deg sliten av ingenting, fyller hodet ditt med våt ull, gjør det tungt å bære, gjør øyelokkene umulig å holde oppe, gir deg økende teoretisk dysleksi (for jeg har aldri hatt problemer med å forstå teori kjapt, sette meg ned og skipperta meg gjennom tunge tekster og fremmedord og trekke ut Meningen og få ting til) så du plutselig innser at du ikke kommer til å levere kvalifiseringsoppgaven du, for et år siden, ikke hadde hatt noe problem med å få til.

så det er tull at du aldri kan bli dum igjen, jeg klarte det helt fint.

satser på at det går like fint å bli smart igjen. krysser fingrene og satser hardt.

(og tar to ganger tjuefemkronersgevinsten på flaxloddet som et tegn på at det ordner seg og at fine ting er like om hjørnet)

Advertisements