simon says

by vaarloek

jeg liker fremdeles Laleh, jeg. tre år down the road, jeg bodde i tromsø og jobba på platekompaniet og var 20 og venta på våren (eller sommeren, for det finnes ikke egentlig «vår» i nord) og alt som blir bedre i fremtida (tenker man hele tida), og jeg hørte

kom vi flyttar tilda, kom vi flyttar bort
vi behöver inte vara här mera
kom vi flyttar tilda, vad ska vi gör här?
festa , shoppa, supa konsumera?

og tenkte ja, ja, flytte til et sted der vi er flere og følte meg fremdeles temmelig forankra i alt alternativt, anti-globalisering, anti: kapitalisme, materialisme, grådighetskulturen, markedskreftene. ja, jeg følte en klar tilhørighet. nå leter jeg etter den, for mellom da og nå må jeg ha mista den, et sted på veien. akkurat som jeg det siste halvåret har mista det ene etter det andre, ting man ikke burde klare å miste (som ei kvit hjemmestrikka lusekofte man har hatt sia man var søtten, jeg mener, hvordan kan man miste ei kofte?). heldigvis er jeg ikke lenger plagsomt sentimental. jenta som begynte å grine fordi cd-samlinga ikke lenger var i rett system (tatt ut, flytta på, da den nye reolen ble satt opp, eller endra litt på, flytta litt var det kanskje), hun er borte, ikke meg lenger. det er kanskje like greit.
men selv om jeg heller ikke lenger er hun som var 20 og bodde i tromsø, på toppen av øya i en hybel med ei tung blå dør og hadde langt, stort sett noe bustete hår, så kan jeg høre på Laleh og kjenne litt på den følelsen fremdeles, og enda mer, kjenne den følelsen jeg hadde den gangen på Blå, tidlig i mars, like før vi skulle til Barcelona på studietur og jeg sto framme ved scena og hadde en konsertopplevelse av klar topp ti-kvalitet.
fint, fint, jättefint.