pausen over

jeg er trøtt

flere øl

sprit og kaffe

sprit og solbærsaft

mer øl

mat

og litt mer øl igjen

og tre timers søvn

og sol og varme og forsøk på pensumlesing i slottsparken

sier det bare: colour me skutt.

Reklame

pustehull

lørdag, sol og sommer i mai

etter to uproduktive dager (og det er ikke en understatement) er jeg endelig litt sånn halvveis tilbake. derfor er det helt logisk å ta helg. det er lørdag, sol og sommer i mai! man må ta seg litt helg under sånne omstendigheter. hvis ikke blir man bare gal og får latterkrampe på telefonen når man snakker med bestevenninna sent på kvelden, en manisk latter som ikke burde tilhøre sinnsfriske mennesker. så jeg tar helg nå. jepp. og deler min nye svenske* venninne Maia Hirasawa med alle som vil høre:

*og hva er det egentlig med svenskene, med Sverige? det er som om alt som kommer derfra er så mye kulere og finere og bedre og jeg drømmer om svensk sommer igjen. alt var liksom rundere og lettere i sverige. jeg vet ikke hvorfor, men det er defintivt noe med sverige. jepp, noe er det.

story of my life

sukk. needless to say, jeg har ikke skjerpa meg.

standstill

ute har alt regnet farget lufta blå. jeg har konsumert serier på laptopen i det siste, hele grey’s anatomy, deler av  siste sesongen av ugly betty og nå har jeg gått løs på ghost whisperer. dette betyr sånn ca bare en ting: jeg står fast. jeg sjonglerer to oppgaver og skjønner virkelig hvorfor jeg aldri ble sirkusartist. jeg er ingen sjonglør. to oppgaver betyr fire prosesser: lese og skrive, lese og skrive. så er det jobb, leilighet, flybilletter: jeg begynner å pakke ned tingene mine, ta plakater og bilder ned fra veggene mentalt istedet for å lese teorien jeg burde ha fått solid inn nå. jeg klarer ikke finne manien, den jeg hadde før, eksamensmodus, skippertakslysten. det er så rart. jeg satt ute i slottsparken i 30 grader og sprengleste og skrev notater og svetta, jeg snakka med meg selv i dusjen, langs veien, tenkte teori før jeg sovna. det er to år sia. i fjor fant jeg den heller ikke, bare en kvasiversjon. i år virker det som den er helt borte. jeg har til og med miste a-mennesket som tok bolig i meg i noen uker. nå er jeg frøken sovehjerte igjen, snoozer alarmen, vil bare sove, for det er enklere.

akkurat nå er det enklere.

når oppgavene skal leveres: not so much.

så jeg skal ta meg sammen. i morra. jepp.

min indre asiat

point proven. burde holdt meg i sør-øst-asia, i guess.

MyHeritage: Slektstre – Slektsforskning – Kjendis – Fotomontasje – Morf

en vandring

det er enkelte ting som bare er i meg, er meg.

nostalgien, den lette melankolien, den har vært der så lenge jeg kan huske. av temperament er jeg mer melankolsk enn noe annet, når alt kommer til alt. jeg tenker for mye, jeg henger  meg opp i det som har vært, det som er trist og leit. allerede som barn hadde jeg en hang til tragiske historier og hjerte-smerte. at Farvel, Rune er den barneboka jeg aldri glemte er nok ikke så rart. kanskje lever jeg for smerten, fordi det å kjenne at det gjør vondt et ubestemmelig sted inne i brystkassa i det minste betyr at jeg er i live, at jeg eksisterer, at jeg er virkelig.

og når jeg var det veslevoksne barnet jeg som regel var, så er det kanskje derfor; fordi deler av meg var voksne, deler av meg hadde vokst opp fortere enn man burde trenge i denne delen av verden, der livet i så stor grad dreier seg om å la barn være barn så lenge som mulig. jeg vet ikke om det er så sunt, at barn hele tiden skal lulles inn i en verden av lykke og perfekthet. hvordan kan vi klare å vokse fra tryggheten? hvordan kan vi gå ut i verden og leve og være ambisiøse og ønske å ha det bedre, når hele samfunnet forteller oss at den beste tiden er den du aldri kan få igjen, når alt handler om barna og barnlig glede: søttende mai, julaften, sommerferien. vi vokser opp til evige barndomsnostalgikere, fordi barndommen var en dans på roser for oss, for det kollektive oss var barndommen den beste tida.

så jeg er nostalgisk. når jeg kjenner lukta av nyslådd gress kastes jeg ti-tjue år tilbake i tid, kjenner sommervinden på kinnet og gresset under bena, jeg er aldri her når lukta av nyslådd gress når nesen min, jeg er der: der jeg aldri kan være igjen, fordi jeg ikke lenger er et barn og lever i det landet. hele livet mitt har jeg prøvd å holde fast på det. jeg følte meg allerde for gammel da jeg fylte fjorten. det er snart ti år sia, og jeg følte meg stor nok (hei, det kan stoppe nå, fjorten år liksom, hvor gammel er det meninga jeg skal bli før jeg dør?), og ti år senere føler jeg meg ikke i nærheten av å være stor nok, innvendig er jeg ikke stor nok til å matche 24 år. hele livet mitt har jeg ønsket å fryse tida, fordi å stadig bevege seg fremover er å bevege seg inn i det ukjente, det man ikke kan kontrollere eller forutse. å være der man er er tryggere. å være der man var enda tryggere, for man vet allerede hvordan det kommer til å gå. greit nok, jeg var redd mye, jeg var redd for verdenskrig, atombomber (hata jaques chiraq som prøvesprengte i stillehavet), jeg var redd brann, redd for kreft, redd da NATO gikk inn på Balkan og Jeltsin trua med å trykke på knappen, jeg var redd satanistene som brente ned stavkirker og tegna opp-ned-kors på skolen min og djevelen i undergangen (coming to a church yard near you), jeg sprang forbi han noen ganger, den svarte skikkelsen malt på grå murvegger. det var mye å være redd for, jeg husker det. det var ingen dans på roser, og likevel var det tryggere. det er noe her som ikke er helt rett. selektiv hukommelse på gang, kanskje.

og nå fyller jeg 24 år om noen få små måneder. jeg vet ikke hva jeg har gjort med de siste 4 årene. jeg vet ikke hvor jeg har vært. det vil si, jeg har vært i Tromsø, i Oslo, i Singapore, jeg vet det. men jeg vet ikke hvor jeg vært.

som om jeg finner meg selv (skjønt, man kan ikke miste seg selv, man har alltid seg selv), eller mer som om jeg har klart å grave meg selv fram, eller vekke meg selv opp fra en eller annen slags døsig tilstand av nummenhet og fjernhet. jeg har vært fjern. ufokusert. ubevisst. jeg har mangla noe, en del av meg selv; driv, vilje, lyst.

og jeg har sagt det før, tror jeg, i forskjellige varianter. jeg kommer sikkert til å si det igjen. det er sånn det skal være. jeg gjentar meg selv til stadighet, det gjør vi alle. våre liv er bygd på repetisjoner, historien skrives i sirkler.

drømmeyrke age 70

se her, stine, DETTE er poenget med twitter [spøkefull smiley]

via lydverkets twitterkonto: gamle mennesker anmelder musikk

kunsten å artikulere

jeg hadde deg på tunga

prøvde å si deg ut høyt

men du var et anna språk

og jeg forsto ikke hvordan

du skulle uttales