når våren kommer blir vi som barn

by vaarloek

klokka er ni, jeg har drukket en kaffe med (soya)melk og litt kakao og ute er det sol og blå himmel så langt jeg kan se ut vinduet mitt. jeg fikser pensumlista, er ca halvveis i antall sider, men det er så vanskelig å sitte stille, jeg hører på hiphop jeg hørte på før og vil bare ut og danse i gatene, hoppe strikk, og jeg skjønner ikke hvorfor vi ikke gjør det fremdeles, samles på en plass og tar med strikk og hopper; saksa? gresset gror?  og de andre, jeg husker ikke lenger hva de het, men det er den typen der man bare trenger å være tre og man skal hoppe over en gang, så to, så tre og jeg vet ikke hva mer, det var noe med å ta det ene strikket over med foten og hoppe rundt, eller jeg vet ikke, opplys meg gjerne om du vet, for jeg klarte ikke finne noen hoppe-strikk-oversikt da jeg googla, men jeg fant denne da, og det var nesten like bra.

sa jeg at jeg elsker mai?

det er første mai med marsj og rødfargen overalt og når det er sol og oslo er det min favorittdag nummer to, for ingen dag er finere enn en vellykka søttende mai, og selv om jeg gjerne skulle hatt bunaden min i år likevel (hva tenkte jeg på da jeg lot være å ta den med ned? je ne sais pas, men det var très stupide av meg) så blir det nok fint, rødt og kvitt og blått og en lang dag med patriotisk nasjonal selvforherligelse og korpsmusikk og den der marsjtakta jeg ikke klarer å la være å følge (takk gud for at jeg ikke var tysker i 1940, liksom) og sol forhåpentligvis (ja, ja) og noen øl, litt rødvin kanskje, senere på kvelden, i kubaparken, så en tur på blå, og livet er bare fint. og så er det alle de andre dagene, der det bare blir grønnere og grønnere og finere og finere å leve.

og det å skulle sitte inne og skrive oppgaver blir til og med finere, fordi det er sol og fint og det er kanskje litt rart, men det må være lyset, og motivasjonen. er man flink kan man gå ut, få brune hender og solkyssede kinn.

åkei, motivasjonen bygd opp, tilbake til oppgaven.

Advertisements