nittitallsnostalgi

by vaarloek

på nittitallet tenkte vi på åttitallet som overfladisk, boblete (hubba bubba, boblejakker, puffy hair, store øreringer. mye bobler ute på spasertur der, med andre ord) og temmelig … glade år, ikke sant? jeg tror i alle fall det. åttitallet var lett, det var ball-gensere, hockeysveis og et liv uten tv2 og butikkøl. alt var liksom så greit og ordna, var det ikke? de fleste tiår er vel kanskje sånn i retrospektiv, men likevel, dette nittitallet folkens; om noe årti burde få tittelen som boblete og overfladisk, er det ikke dette? kanskje fordi jeg var barn store deler av nittitallet, om ikke hele (er man barn når man er fjorten?), men det slår meg gang på gang hvor mye jeg forbinder nittitallet med alt som er lett og lykkelig. jeg vet på et nivå at dette er en selvillusjon, jeg var aldeles ikke alltid glad og fornøyd på nittitallet; folk døde, jeg hadde vokseangst, det var noe med mobbing der et sted, frykten for Hullet i ozonlaget, krig på Balkan og Y2k og jeg som leste Nostradamus og gråtkvalt så en full Jeltsin på tv under Balkankrigen, snøvlende gjennom skjermen noen ord om at nå måtte vi ikke forhaste oss, før vi gjorde noe  vi ville angre på. jeg tror «vi» var NATO, på tur inn over det som da var Jugoslavia for å bombe Milosevic og de andre folkemordgeneralene tilbake. så det var ikke peachy-peachy hele tida, jeg vet det.

og det fantes sinte og deprimerte og frustrerte folk på nittitallet også. Rage Against the Machine, for eksempel, de var sinte. Tori Amos og PJ Harvey var sinte, og/eller dystre og intrikate. jeg kjenner at mens jeg skriver dette kommer så mye tilbake til meg. Portishead var triste også, og ja, Metallica, stemmer, og Prodigy, de var i alle fall ganske harde.

men likevel

det er noe med nittitallet. noe neonfarga og pulserende, oversminka damer i merkelige kostymer syngende over dancerytmer, diskokuler og platåsko, dongerijakker og grilldresser, og jeg ser Tore Renberg snakker om rene linjer og minimalisme, men det er ikke mitt nittitall, det er så langt fra mitt overflodsnittitall som det kommer, jeg mener, hvor var minimalistene på nittitallet? var de foreldrene våre? var det de som fylte husene vi vokste opp i med furu og veggpanel? de som malte fargesterke vegger med svampmønster på, eller kjøpte oss lysegule sommerkjoler og oransjestripete t-skjorter, batikkmønstrete klær og matchende joggedresser? jeg kjenner ikke det nittitallet som var kjedelig og strengt. jeg tror ikke jeg kjenner noen som gjør det heller.

vi hadde ikke IKEA i nord. vi hadde Bohus.

(og det jeg egentlig skulle skrive om var det meningsfrie nittitallet med eurodance og tyggegummipop om Barbie og hvordan det liksom ikke fantes trist musikk, men det stemmer jo ikke, selv om det ikke er som tidlig 2000-tall, post y2k-depresjon over hele linja og enhver gutt med gitar har gjenoppdaget Nick Drake og vil vrenge sin sjel og være myk og trist, for noen var jo triste og intense selv på nittitallet, selv i dancelåtene er de noenganger triste, det virker bare mindre ekte fordi det er data og programmert og laget for diskotek og rave og glo-sticks)

(og som et artig apropos: det handler kanskje egentlig bare om hvor gammel en er på et gitt tidspunkt. i følge frøken makeløs anno 2007 var visst nittitallet en tid for depressiv musikk. man er kanskje ikke så depressiv som tiåring? heia vg-lista topp 20, sier jeg bare)

Advertisements