på vei ned

av vaarloek

vi vant grand prix, men det har jo alle fått med seg uansett. de første tolvpoengerne var vi ekstatiske, så dabba det litt av, og det hele gikk mer over til indignasjon over alle poeng under ti. kjente en viss tilfredsstillelse av å se sverige langt nede på lista med lusne 29 poeng mot våre 387, jeg mener, det var jo så passende, nasjonalhelga og alt, all den tid grunnlovsdagen var første skritt på vei til nasjonsfrihet og død over sildesalaten (som riktignok kom noen år etter grunnloven, men pytt pytt).

og det er virkelig enkelte ting jeg elsker med søttende mai. jeg elsker å feire søttende mai i oslo når det er fint vær og jeg kan snike meg inn i toget og vinke til kongen og dronninga og kronprinsen (er ikke så viktig å vinke til mette-marit, skal jeg være helt ærlig), jeg elsker å slappe av på parkgress, mens sola skinner og folk er glade; i bunader og dresser og finstas, og det løper pynta småbarn over alt, og russen trasker rundt og ser ut som døden er rett rundt hjørnet og jeg tenker «haha ingen flere dunkende russebusser hurraaa», og jeg elsker trommene og korpsmusikken, marsjtakta og norge i rødt, hvitt og blått (og jeg er også, fordi bunaden henger i skapet hjemme, der oppe, nord for polarsirkelen hvor midnattsola har gjort sin entré nå, je crois). jeg elsker at jeg bare kan spasere bort til Blå og sitte ute ved elva og spise vårruller i sola, dra hjem og hente øl, komme til Kubaparken og møte folk og drikke øl og stemninga er festival, bare enda bedre, for det er nasjonaldagen og alle som er ute på nasjonaldagen (i alle fall i Kubaparken) er glade og fornøyde og sprer god stemning. og jeg suger opp hver eneste lille flik.

helt til jeg er full. nå er jeg full. post-grand-prix-seier- og søttende-mai-blues. oslo var dekka av skyer og regn i dag. grått vær, slapp stemning. blåmandag. mot bedre vitende tok jeg turen innom Tronsmo og så litt i et av de små diktheftene fra Flamme forlag, det jeg har lyst til å kjøpe men ikke helt klarer å kjøpe likevel, for det er så trist. det er sånn jeg kunne skrevet selv, tror jeg, hadde det vært meg. og en gang blir det meg, det er vel kanskje derfor jeg ikke helt klarer å kjøpe den for å ha den liggende lett tilgjengelig, fordi den tanken; en dag er det meg, den er en fryktinngytende stormsky jeg helst vil ignorere så lenge jeg kan. vi vil vel alle det?

(og når det er sagt, vil jeg fortelle deg at jeg ser spøkelsene dine over alt i denne byen, så mange som går rundt og ser ut som deg, ser skikkelig ut som deg, yngre, eldre, alt du var, alt du aldri ble, og aldri visste jeg at så mange kunne se så like ut, og om noen hadde fortalt meg det ville jeg ikke trodd på det uansett. jeg tar meg selv i å stirre akkurat litt for lenge, akkurat litt for intenst, litt for forbausa. det hele er så rart. du har brødre du aldri visste om. bety det at jeg har levende søstre vandrende omkring, refleksjoner av meg som ikke er meg og ikke er i nærheten av å være meg, men som likevel er? slektskap uten blod. har vi alle?)

Reklame