we remember mystical beauty

by vaarloek

akkurat våkna, ca en time for sent. noen ganger klarer jeg ikke å stille klokka. det vil si; noen ganger klarer jeg å stille den men ikke «lagre endringene», og i natt klarte jeg tydeligvis å stille den, men ikke slå den på? ny vri. så jeg våkna nå, ekstra trøtt og med et slags mareritt i bakhodet. jeg husker ikke helt hva det var snakk om, men noe ubehagelig i alle fall. allerede glemte ubehageligheter sitter alltid i litt lenger enn de man husker. kanskje fordi det er enda mer ubehagelig å huske at noe var ubehagelig, enn å huske nøyaktig hva det var. om man husker kan man jo bare rasjonalisere det bort og le litt av det. haha, for en teit drøm liksom. men er den glemt, er den bare et ubehag som setter seg i kroppen, et sted bak ribbeina, og gnager.

æsj.

la meg heller fortelle om noe fint.

På fredag, etter å ha levert inn semesteroppgave 1 av 2, var jeg lykkelig og lett. Namra og jeg dro på shopping og vininnkjøp, delte en falaffelmiddag på Habibi take-away og dro hjemover(for tro meg, én (og ja, jeg vet at det strengt tatt er ukorrekt å skrive én med aksent aigu, men jeg liker det sånn) falaffelmiddag holder lenge til to! Kanskje ikke om man er vant med TGI-Friday’s kaloribomber av noen hamburgere, men det er vel ingen av oss, så det var et ikke-problem) . Uten å få tid til power-nap, slaga jeg litt kaffe istedet, og tre og en halv time seinere var vi på CocoRosie-konsert på Cosmopolite, nå situert ikke i Møllergata som sist jeg var der (og når var det egentlig? Bright Eyes våren 07  (med tromsøfolk som senere skulle gjenkjenne meg som den platekompanimedarbeideren jeg en gang var) eller nei, selvfølgelig, Anna Järvinen by:larm 08, stemmer) men på Torshov, i bygget med det fine og passende navnet Soria Moria.

DSC00942DSC00947

Og cocorosieland er litt som Soria Moria. Det er er et eventyrsted, der alle mulige ting kan eksistere. Barnlighet, lek og lekeinstrumenter går hand i hand med transkjønn, seksualitet og politikk. Det er hiphop-beats og piano, Sierras klassisk skolerte vokal og Biancas barneaktige Billie Holidayske stemme (sier folk på internettet), dyrelyder og klokkespill, det er «life is like a rollercoaster» og » i wanna give you my milk» og «pimps and queens and criminal queers». Bianca på scenen med påmalt bart over glinsende røde lepper, saggebukse, marihuana-bandana og rastafletteparykk (og ei lilla velurkappe), Sierra med kvite tennissokker (som lyste i det hersens ultraviolette lyset. burde vært forbeholdt scena og kun den), dongeribukse med kvite malingsflekker, en tilsynelatende rosa sommerkjole der den ene sida var stappa i jeanslomma, et rosa forkle med mønster på (fugler? blomster? dyr?) og et bustete dreadshår av en parykk. kjønnsrollelek, performativitet, pop og kunst. Videocollage på skjermen bakpå, Bianca lefler med en sølvgrå Mac, Sierra lar fingrene gli over harpestrenger og pianotangenter. Organisk og digitalt.

Og så fundamentalt annerledes enn da jeg sist så dem på Rockefeller høsten 07. Da de turnerte med Ghosthorse and Stillborn-materiale fremdeles ferskt, og mye dystrere og utilnærmelig, mer teatralsk, var jeg ekstatisk og imponert (til tross for at rabrekkinga av Werewolf ødela litt). Denne gangen, i en sal med god plass til tross for at det var utsolgt, og en scene det var lett å se fra hvorsomhelst i rommet, og entusiastiske mennesker som absolutt ikke ville la CocoRosie gå av scena, etter en vandring gjennom nye sanger og gamle kjenninger, og en fantastisk versjon av Japan der publikum ble oppfordra til å lage jungellyder og synge med var jeg til slutt helt EKSTATISK (og de store bokstavene gjør virkelig hele forskjellen). Kanskje var det stemninga, det at jeg inntil torsdags kveld trodde jeg ikke skulle på konserten, det at jeg hadde levert en oppgave og så sommerferien nærme seg med stormskritt, at jeg hadde ei øl i handa, at hele settinga var mer intim og jeg sto nærmere og de var så annerledes, mer tilstede, mer lekne, kanskje alt.

Men jeg har sett en del konserter nå, og kan med handa på hjertet si at denne kommer høgt på lista. Der oppe, med Laleh på Blå i mars 07, CocoRosie på Rockefeller høst 07 (før de radbrekka Werewolf som ekstranummer), Joanna Newsom i april 07 (og dette vil med andre ord si at 07 var året for gode konsertopplevelser), Patti Smith på Bukta 08 (stemninga, sier jeg bare: stemninga) og jeg innser at jeg bare har lista opp jenter nå, så udemokratisk. Men Iron & Wine på Rockefeller januar 08 var skuffende, og Tom McRae på Samfundet i 06 er for langt unna (på så mange måter), og jeg klarer ikke tenke på andre konserter som har rørt meg så mye. Kanskje har jeg bare en selektiv hukommelse. Poenget er i alle fall at denne havner veldig høyt på lista. Kanskje øverst, i kraft av å være den ferskeste. Det var en eventyrfest. Kvelden kunne ikke starta bedre, at skoene mine ble fulle av rødvinsflekker blekner i forhold, og kanskje var det derfor jeg senere sprang mot lekeapparatene i bakgården på Grünerløkka og gynget att og fram og sidelengs på en gyngehest med spiralfot.

Kunne jeg bo i cocorosieland hadde jeg glatt flytta inn med en gang. Klart, det blir litt vanskelig sia jeg skal flytte inn med veganerne i juli. kA-chIng!

(og de tok ikke denne låta, altså. men det hadde vært fint om de hadde)