it was the ship of dreams

by vaarloek

ga opp «skrivinga» (jeg prøvde i alle fall, om enn noe halvhjerta! har ei innledning på plass, og fire sider å fylle. to per dag, null stress) og dro for å oppfylle fylleplan fra lørdag; se Titanic, vår generasjons Casablanca (if i may be so bold). ja, jeg grein. jeg kan ikke noe for det. alle menneskene, og den utrolige/urealistiske kjærlighetshistoria bare gets me everytime. derfor ligger jeg i senga og hører på Music from the Motion Picture nå, og kjenner hvordan tolv-trettenåringen i meg rører litt på seg og strekker hendene i lufta, eventuelt ut fra sykkelen idet hun kjører ned en slakk bakke og reiser seg, klemmer beina mot setet for å holde seg fast og lar armene gå ut fra kroppen i en vertikal linje, og hører My Heart Will Go On på discmanen, og Bit to Beats remix av Men in Black av en eller annen grunn. likte Kylie Minogue – Breathe på denne tida også, om jeg ikke husker feil. the days.

men ja, særlig det med å sykle hjemover med musikk på øret. jeg tror jeg tima det litt, passa på å «fly» når det passa med musikken. og nå når jeg tenker meg om føler jeg at det er en sang jeg har glemt, en jeg hørte på. men det er ikke så viktig. poenget er

at Titanic er en klassiker. Den er der oppe, i Hollywoods hall of klassiker-fame, med de store filmene. den dytter på alle de rette knappene. folka spiller fantastisk. elsker den. så her, her kommer musikk henta rett fra Nattønske-repertoaret:

tror jeg Leonardo-forelska meg litt igjen, gitt. nå skal jeg gå inn for å bli titanicmanic igjen. lese meg opp, kunne dra fram trivia om skipet og hendelesesforløpet og hjerteskjærende historier. må bare (prøve å) sette det på vent til etter torsdag.

eller så begynner jeg nå. yay youtube:

Advertisements