hei kvinnekonge

skriv et innlegg om ani difranco, ah!

A REAL REVOLUTIONARY, sa Mos Def, one of my heroes (så vi deler i alle fall én, Mos og jeg)

jeg savner ani på spotify. og platene mine, alle platene mine. jeg nynner på ani difranco-låter hele tida nå, det er så lenge sia jeg har hørt dem, og jeg husker hvordan jeg trodde hun sang «i see you and i die a little» helt til jeg leste i heftet at det var «i see you and i dilate», men det betyr jo egentlig det samme, gjør det ikke? og da en abortlege nylig ble skutt tenkte jeg på «a bullet insuring the right to life whizzed past his kid and his wife and knocked his glasses right off of his face«, og da jeg gikk nedover gata mot Sagene Torg igår sang jeg «and i am stuffing toast and sausages into my pockets» enda jeg ikke har spist pølser på flere år. ikke av kjøtt, i alle fall.

og jeg kunne sikkert ha skrevet et innlegg selv, om hvorfor ani difranco er en kvinnekonge, men det er mer stas å lese hva andre sier. jeg vet jo allerede hvorfor jeg fremdeles, etter 6-7 år (!!!) syns dama er sånn ca den tøffeste i verden.

type:

og

for eksempel. ah. å være 19 igjen og høre på ani hele tida. fint, det hadde vært fint.

Reklame

brev til et fremtidig meg

det er ikke det at jeg ikke liker oppgaven min, at jeg ikke syns det er spennende eller morsomt. det er ikke det at det kjeder meg, eller at jeg ikke tror jeg kunne ha skrevet en bra oppgave om det heller. problemet er et barnslig ett: jeg vil ikke.

det er alt. jeg vil ikke.

herregud, hva er jeg? 3 år?

så jeg har oppdaga at Big Love er en spennende serie, at å poste bilder av seg selv på bloggen gir markant økning i trafikken, og at selv om jeg ikke har kabel til overføring fra mobil til pc, så har jeg bluetooth. mer tidkrevende, altså ypperlig ting å gjøre når jeg egentlig burde skrive, men ikke vil.

det er som om viljen til å ikke ville er den sterkeste jeg har akkurat nå, og det rareste med det hele: jeg bryr meg egentlig ikke heller. jeg sier «så lenge jeg står» og mener det faktisk, kanskje for første gang. det hele er en smule absurd. det er en del av meg selv jeg ikke kjenner igjen, ikke visste eksisterte en gang. alt jeg vil er et nytt liv, ny rutine; rom til å tenke, tid til å lufte hodet og tankene og finne fram til engasjementet og gløden igjen. og istedet for å faktisk gjøre en reell innsats nå (går ikke tida fortere når man gjør noe?), knoter jeg bort de dagene jeg har hatt til disposisjon på … tja. søvn? dagdrømming? serier? bluetoothoverføring av bilder?

alt mens jeg venter på at torsdag skal komme med ikke bare en ny dag, men et nytt liv. når jeg er der kommer jeg sikkert til å angre på denne uviljen til innsats. derfor sier jeg til mitt framtidige selv: veien blir til mens du går, alt som skjer er noe du kan lære av, og når alt kommer til alt er ikke én karakter eller et semesters fiasko definerende for hvem du er, eller hvem du kan bli.

husk det, snälla.