magnetiske nord

by vaarloek

jeg er hjemme igjen

nordaførr

utpå fjorden ser jeg ei ferge forsvinne melleom grantrær og bjørk nede på nesset. øya den kom fra er blålig, og det ligger fremdeles rester av vinteren i fjelltoppene.

jeg kjente det med en gang flyet landa og jeg gikk ut i de ca ti gradene på evenes. sjelero. det er noe med det, å være omringa av grønt og blått; trær og hav. man føler seg roligere innvendig. enda det er tusen ting å ordne, like mye nå som da jeg var i oslo og strengt tatt hadde bedre forutsetninger for å ordne alt dette (jobbsøking, papirorganisering, pakke flyttelass, godkjenne fag og utenlandsopphold), så kjenner jeg at alt dette betyr mindre akkurat nå. lufta er friskere. kjøligere, ja, men friskere, sunnere, og når dikteren i sin tid sa «det er langt dette landet / det meste er nord» kunne han ikke ha sagt det bedre. det meste er nord. norge er veien til nord, og det er som alle andre steder ikke bare et sted, men en sinnsstemning.

noe litt mer uberørt, litt større, litt friskere, litt nærmere noe essensielt jeg ikke kan sette fingeren på.

så ofte vil jeg spørre folk «hvor kommer du fra?» eller «hvor hører du hjemme?», men som regel føler jeg at de ikke forstår tyngden av spørsmålet. dybden, det det egentlig betyr.

jeg kan dra hvor som helst i verden. slå meg ned i paris, new york, lære meg å kalle taxisjåførene for «uncle» og kantinedamene «auntie», si xie xie istedet for takk og thank you og merci beaucoup; jeg kan dra over alt og bo overalt, midt i oslo blant kebabsjapper og trikketrafikk. uansett vil jeg alltid være herfra. uansett vil jeg alltid være nordlending før jeg er alt det andre jeg er. andre kan få skryte av sine grensesprengende identitetsfølelser så mye de vil; verdensborger og europeer først, det er mulig de er det, mulig de ikke føler den tilknytninga til stedet de vokste opp og alt de, med det, vokste inn i, men jeg … jeg vil alltid være her. eller, jeg vil alltid bære her med meg.

og noen ganger gjør det meg nostalgisk og sentimental, men som regel er det mer en trygghet og et fundament jeg ikke ville vært foruten. som kompassnåla vender jeg meg alltid nordover, innerst inne.

P1180650

og når det er sommer er det mer som dette