du skulle vært her: nattlig rant om kjærlighet, trær og rotvillhet

jeg ramla innom en vernissage med tilhørende konsert idag, etter å ha henta Harry Potter og dødstalismanene i venninnas barndomshjem oppi bakkan (oppi bakkene? nei, man kan da ikke si det?). prosjektorshow på veggen bak to karer med Mac og snåle instrumenter man tydeligvis ikke trengte å være borti for å lage lyd med (må finne ut hva det var, altså) ga meg mange rare tanker. hele innlegg, tekster, setninger jeg ikke lenger husker. jeg skriver alltid, i hodet mitt skriver jeg konstant. noen ganger på bokmål, noen ganger på engelsk, noen ganger på dialekt. denne gangen var det det siste. det passer bedre, noen ganger. som om ordene blir rundere, får mer klang, fyller rommet. som om de formidler mer, eller kanskje bare noe annet; speiler meg, det jeg vil si, på en tydeligere måte. det blir nærmere. noen ganger vil jeg skrive på dialekt. noen ganger føles det som om det er den eneste måten ordene kan komme fram på.

som

«æ har så mange ganga kunne sagt «æ elske ordan dine; det du sir, det du mene, måten du putte dem sammen på» og «æ elske tonan du lage, at du lage no, æ elske at du brenn, at du har no å leve førr» og mens æ tenke det her ser æ blikket hannes festa mot scena og æ tenke at han burde se på mæ, æ legg merke til han, hendern hannes på bordet, luggen på skrå. så lenge æ har kjent mæ sjøl har æ vært enspora. det va aldri plass til flere enn én av gangen, og de holdt på den plassen æ ga de så lenge at det eneste som til slutt va igjen va skygga æ ikkje klarte å kaste vekk. men det e annerledes nu. æ ser folk overalt, og de e pene, de fange øyet mitt, de blir nån, ikkje bare nån. og æ tenke at så mange ganga har æ kunne sagt «æ elske ordan dine», men æ har aldri sagt det, og nu vil æ bare si ting som «æ elske hendern dine, måten de blar i avisa på, kordan de stadig ser ut til å vite kor de skal» og om æ sa til en at han hadde filosofhender og en anna at hannes  va jordhender (og om æ skreiv dikt om kordan æ skjønte det, med de jordhendern, såklart ville han være der, såklart trengte han å være der) så sa æ aldri at æ elska dem. men hender e det første æ elske, etter blikket. fra nu av aldri ord mer, aldri tona, for æ kan være så glad i ordan som æ bære vil, elske musikken så mye at æ nånganga mest vil sprekke, men stole på dem gjør æ ikkje. ordan kanskje minst av alle (æ kjenne dem for godt, æ veit kor de kommer fra. de fortell dæ at de e sannheta, men de e alltid manipulert, nån drar alltid i strengan: tungemarionetta).

hender, derimot. æ trur ikkje de kan lyge. de har vært med på for mye, de har førr mye historie i sæ.»

og mens jeg skrev dette har beina mine sovnet. det er midt på natta, jeg lar meg ikke lure av lyset, jeg kjenner det igjen. kvart over elleve-bussen tok meg på en halvtimes rundtur og jeg smilte mot nesten-midnattsola der hun lå like over åsryggene og sendte varme, gule stråler ut i den kjølige sommernatta. havet var blankt, de høye fjellene fremdeles med kvite snøflekker, store kuldeflekker, og da bussen snur ser jeg hvordan byen snor seg oppetter bakkene og åsryggene, halvveis gjemt i trær på trær på trær og jeg smiler igjen, og kan ikke riste av meg

i love this city / and i love this state

byen, stedet. state of mind. jeg mister den litt for hvert år. jeg kommer tilbake og byen er mindre min enn den var året før. andre tar over skolene jeg gikk på, butikkene jeg handlet i, kjøpesentrene jeg hang på. ungdomsskolen min skal rives. en barneskoleelev hadde ei hagle med på skolen jeg elska i tre år, hata i ett. videregående har fått nytt navn (men jeg tror ingen bruker det. akkurat som at vi ikke sa «nedenom og hjem», bare «nedenom», eller som vi sier «fåret» istedet for «det sorte får», «rosene» istedet for «de fire roser»).ei venninne kom hjem etter fem år og sa det var som å være i en annen by, en ny by. jeg har sett dryppene, fem år med drypp av en stadig litt mer annerledes by som jeg både kjenner og ikke kjenner. «e du også fra harstad?», var det ei som spurte. «ja. men æ har ikkje bodd her på fem år»

og før var jeg ikke engang egentlig fra harstad.

men jeg er ikke rotløs, jeg er rotvill. røttene mine brer seg utover landet, verden. røttene mine vokser herfra, eller fra den lille sagaøya egentlig, under havet, over brua til fastlandet (enda denne øya er så stor at du aldri føler deg som en øyboer), langs landeveier og riksveier, båtruter og flystrekninger. jeg er ei øy. alt under havet er røtter. fundamentet. eller: jeg er et tre. under bakken har jeg røtter som strekker seg lengre enn du kan forestille deg.

jo lenger de strekker seg, jo stødigere står jeg.

(og jo søvnigere jeg blir, jo mindre oversikt har jeg over hva jeg faktisk skriver. kanskje ler jeg av meg selv imorra)

Reklame