festspill. fanteri.

by vaarloek

full nå, full og overspist og høy på livet. fikk med meg åpninga av de førtifemte Festspillene i Nord-Norge: SMUK-trio spilte Fairytale, Ute Gfrerer sto på scena i rød kjole, Terem Quartet spilte ekstralåt (Mission Impossible) til ære for en viss frivillig, Synnøve Perssen holdt prolog på norsk og samisk og Trond Giske skrøt av finværet og dro fram en thailandsk konges 100-år gamle beretning fra et besøk i nord-norge. bare fine ord, såklart. alltid bare fine ord, og fint vær: sol,  blå himmel, vind som ga meg en del ca Marilyn Monroe-øyeblikk (som jeg forhåpentligvis unngikk). det hele var perfekt. så satt jeg der, på en benk nede på kaia og leste i Harry Potter og dødstalismanene mens Fotefar og Håvard Lund og Jai Shankar sjekka lyden. så traff jeg venner, folk jeg ikke har sett på lenge, men som jeg så hver dag før, og å se dem igjen er som å høre til. og da konserten begynte, den med de som tidligere hadde sjekket lyd mens jeg prøvde å lese samtidig som jeg plasserte leggene i sommersola for å få dypere sommerben, satt vi fremst ved scena, og dte var folkemusikk møter indisk tabla (der Jai Shankar er i verdensklass) og «bane velkje teia, ta ‘n i legg og sleng i vegg, så må bane teia» (ca, allsang, legg inn et par surrelilei).

og sa jeg at sola skinte?

langs kaia lå Anna Rogde, verdens eldste skonnert. seilbåter seilte forbi, som seilbåter så ofte gjør. jeg var så lykkelig at jeg mest ville sprekkt. hva kommer det av? er det så enkelt at det er livet jeg har forelska meg hardt og brutalt i? bortsett fra at det føles mykt og trygt og alt anna enn brutalt. det er kanskje bare detaljer, flisespikkeri.

så jeg virra litt rundt. middag. bretta programmer. sang julius-sangen og Axl F (takk til formiddagsradioen). fikk sitte på andre rad da Mahler Chamber Orchestra med bl.a. Ute Grferer fremført Weill og Brechts Syv dødssynder. solgte billetter til afro-beat-orkestret Orvhestra Baobab. frøys, frøys, frøys. ble ferdig, vaska luggen, gikk løs på øl, dansa omkring og hadde etterhvert tidenes kveld på byen i Harstad, eller noensinne (nesten, på ei stund). jeg vet ikke hva det var som gjorde det. folk, kanskje. stemning. festspill. mitt nesten-maniske lykkehumør?

og det føles så teit å si det, det med Festspillene. men jeg sier det likevel: byen blir en annen. folkene blir andre folk. alt lever, puster, pulserer. og jeg vil bare si: og de sier kultur er et overflodsprodukt?

hva annet skal vi leve for, etter mat og husly? hva annet skal vi glede oss over ved vår sivilisasjon, vår egenart?

jeg er kanskje full nå, kanskje høy på livet (og sukker. forbannede kakemonser), men jeg er likefullt ærlig, jeg står for det jeg sier. festspill: elsker det. nord-norge: du har hjertet mitt. folk: dere er så fine! idag var dere fine.

livet: takk.

P.S. åpninga i bilder. på et av dem er jeg, fordreid og nesten-marilyn. men likefullt meg.

Advertisements