fra det ene til det andre

by vaarloek

jeg ble sjuk. mandagskveld etter å fiksa og triksa for artister i to dager (i litt «ka som ikkje gikk galt»-stil, bare at alt selvfølgelig ordna seg, såklart ordner det seg), og det eneste som gjensto var at de ble ferdige å øve og kom seg ut fra scena og inn igjen til rett tid, så jeg pusta litt ut og spiste litt. vips, ondt i halsen. stadig ondere. nekta å godta det. fikk øl og skryt etter endt forestilling og endt dyst. dro på martin hagfors. var egentlig for sliten og begynnende sjuk, så hang mest i mellomlokalet, det mellom Nordic Hall der konserten var og Festspillklubben, og spiste sitron og snakka med folk. så kom disse artistene mine valsende inn. ei stund senere blei jeg svingt rundt på dansegolvet. jeg er veldig dårlig på å bli svingt rundt, foretrekker å kjøre solo, men ok. det var gøy! og jeg er en sucker for skryt og klapp på skuldra og glade tilbakemeldinger, så jeg drøyde litt. og drøyde litt til, før jeg dro hjem en gang mellom kvart over ett og halv to, til masse kvitløk på brødskiva.

likevel våkna jeg neste mårra og trodde jeg var ute av drift.

merkelig nok hjalp en dusj og litt tid og litt te, og en rolig dag på jobb. idag ble det derimot kanskje litt for mye frisk luft for halsen min, så jeg var hjemme før halv ti og tar livet med ro.

og ellers. vel, hva skal jeg si? Harstad viser seg fra sin, om ikke aller beste side, så rimelig gode i alle fall. stort sett fint vær, solskinn og glede. enda jeg ble satt litt fast da den ene Frikar’n spurte «men hva er en harstadvøring?» og jeg følte meg svar skyldig, for uansett hvor glad jeg er i denne byen og folk, så har jeg vanskelig for å dra fram positive ord om «harstadværingen». det er som med menneskeheten; jeg liker enkeltindividene, men jeg er ikke så begeistra for det kollektive resultatet. folk  her har en lei tendens til å vente på at noe skal ramle ned i fanget deres, og så ignorere det når det først gjør det (for eksempel gratiskonserter på Havnepromenaden, fordi det er fem minutter for langt unna Torget), le litt av lokale som faktisk gjør noe (og jeg tror kanskje jeg var en sånn selv, i mine yngre dager. for hvordan kan noe kult komme fra, eller skje, i Harstad, liksom?), tenke «oljebyen i nord, oljebyen i nord» uten å innse at olja ikke er fremtida, heller bakstreversk. gamle takter, forgubbing. jeg tror «harstadværingen» mangler sjøltillit, sjøltro. entrepenørskap. det er sikkert ikke bare Harstad som lider under dette. vi er barn av byråkrati og (jeg nekter å si jantelov, nekter å skylde på den og derved gjøre meg selv til en klisjé) likhetsidealer. og det er bra at vi vil ha like rettigheter, men må vi være LIKE av den grunn? kan vi ikke verdsette hverandres forskjeller?

men jeg skal ikke følge det sporet videre. jeg vil si noe om sjøltillit istedet. idétørke. hva skal til for å gjøre nord attraktivt for (unge) folk? kultur. ting som skjer. entusiasme. andre unge folk. ikke bare barnehageplasser, jobb og natur. kultur, vi trenger kultur. hvorfor blir folk værende i storbyene? kulturtilbudet. konsertene, teatrene, kafeene, gatelivet, utelivet. vi blir i byene fordi vi ønsker sosialisering, fordi vi ønsker å finne de miljøene vi savnet hjemme, eller som rett og slett var for små. så for å gjøre det attraktivt å flytte tilbake, bli værende, så trengs det kultur. det trengs urbanisering. tetthet. vi er sosiale dyr, de aller fleste av oss ønsker mennesker rundt oss. vi får energi fra menneskevrimmelen, fra de andre, fra aktivitet og tempo.

vi trenger roen, det grønne og det blå, men vi trenger tetthet også. liv. når klokka blir fem dør Harstad sentrum. enda det er sommer og sol og ingen grunn til å dra hjem som man alltid gjør. jeg skjønner det ikke, jeg. hva det er som ikke fungerer. hva sentrum trenger for å bli levedyktig. jeg føler at for hver gang jeg kommer tilbake har  byen dødd litt mer. enda en butikk har lagt ned, enda en dør har blitt stengt. å kjøre inn til sentrum er å se ting-som-har-vært. fler og fler spøkelser. mindre og mindre liv.

hvordan skal jeg få lyst til å flytte tilbake hit da?  hvordan skal jeg få trua på at man kan få til ting her når det jeg ser er en døende by?

jeg vil at byen skal leve. men jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for å puste liv i den, eller om jeg kan gjøre noe. folk som bor her må da for guds skyld ØNSKE å ha en levende by, men istedet virker det som folk generelt er mer opptatt av å passe sine egne saker: komme hjem til hus og hjem og bli der. vente på at redningen skal komme. et oljefelt, et nytt kontor, ei bru: det som skal løse Alle Problemer og Redde Oss Alle.

bare at når alt kommer til alt må vi redde oss sjøl, må vi virkelig ville blir reddet.

og jeg vet ikke om jeg tror denne byen virkelig vil reddes. og det gjør meg trist.