tingene som ikke er

Måned: juni, 2009

du veit du e heime når:

bussen kjøre forbi dæ fordi du går mot busskuret for å sjekke om det faktisk går en buss

DSC01136

og det e en halvtime til neste

DSC01135

fint vær, i alle fall.

Reklame

magnetiske nord

jeg er hjemme igjen

nordaførr

utpå fjorden ser jeg ei ferge forsvinne melleom grantrær og bjørk nede på nesset. øya den kom fra er blålig, og det ligger fremdeles rester av vinteren i fjelltoppene.

jeg kjente det med en gang flyet landa og jeg gikk ut i de ca ti gradene på evenes. sjelero. det er noe med det, å være omringa av grønt og blått; trær og hav. man føler seg roligere innvendig. enda det er tusen ting å ordne, like mye nå som da jeg var i oslo og strengt tatt hadde bedre forutsetninger for å ordne alt dette (jobbsøking, papirorganisering, pakke flyttelass, godkjenne fag og utenlandsopphold), så kjenner jeg at alt dette betyr mindre akkurat nå. lufta er friskere. kjøligere, ja, men friskere, sunnere, og når dikteren i sin tid sa «det er langt dette landet / det meste er nord» kunne han ikke ha sagt det bedre. det meste er nord. norge er veien til nord, og det er som alle andre steder ikke bare et sted, men en sinnsstemning.

noe litt mer uberørt, litt større, litt friskere, litt nærmere noe essensielt jeg ikke kan sette fingeren på.

så ofte vil jeg spørre folk «hvor kommer du fra?» eller «hvor hører du hjemme?», men som regel føler jeg at de ikke forstår tyngden av spørsmålet. dybden, det det egentlig betyr.

jeg kan dra hvor som helst i verden. slå meg ned i paris, new york, lære meg å kalle taxisjåførene for «uncle» og kantinedamene «auntie», si xie xie istedet for takk og thank you og merci beaucoup; jeg kan dra over alt og bo overalt, midt i oslo blant kebabsjapper og trikketrafikk. uansett vil jeg alltid være herfra. uansett vil jeg alltid være nordlending før jeg er alt det andre jeg er. andre kan få skryte av sine grensesprengende identitetsfølelser så mye de vil; verdensborger og europeer først, det er mulig de er det, mulig de ikke føler den tilknytninga til stedet de vokste opp og alt de, med det, vokste inn i, men jeg … jeg vil alltid være her. eller, jeg vil alltid bære her med meg.

og noen ganger gjør det meg nostalgisk og sentimental, men som regel er det mer en trygghet og et fundament jeg ikke ville vært foruten. som kompassnåla vender jeg meg alltid nordover, innerst inne.

P1180650

og når det er sommer er det mer som dette

life’s little wants

jeg vil ha en sykkel

som denne

med blomster utpå kurven og piknikmat oppi. og ei god bok.

peace

when you got nothing, you got nothing to lose

det er seint, nesten tidlig (er det ei linje fra en sang?) og jeg må ut av huset om ca fire timer. jeg har ikke pakka, rommet er bomba som aldri før, mellom semesteroppgavene, jobb, frivillighet, fest, konsert, planlegging, kaos: jepp, det vises. og jeg tok på meg prokrastinasjonsmaska og så Big Love to dager i strekk, og lo da Namra viste meg dobbeltgjengeren søndagsettermiddag. det var kanskje dagens høydepunkt, i sterk motsetning til følelsen av å våkne halv tre. i just don’t play that way!

det er i alle fall ikke den vanlige måten jeg tilbringer søndag på, etter øl og/eller vin er jeg vanligvis våken og oppe i ni-ti-tida. men jeg levde lørdag på fire timers søvn, som sagt. det var kanskje ikke så rart.

og det føles litt rart å skulle stikke fra oslo nå. ingenting er på stell. den økonomiske krisa har blitt personlig, kan vi si det slik? og jeg burda ha klart å finne en jobb, men så har jeg ikke leita så mye (og den ene jeg ville ha nok til å søke på fikk jeg jo ikke, men jeg blei frivillig istedet og lærte tidenes festlek av bråkjekk søttenåring. eller seksten, kanskje. det føles bare bedre å si søttenåring. føler meg mindre gamlis), jeg har ikke hatt tid. for mange ting på en gang, som krever konsentrasjon. jeg er et digitalt adhd-barn, konsentrasjonsevnen min strekker seg knapt lenger enn medium lange blogginnlegg og twitter-oppdateringer. i sommer skal jeg øve meg på å lese igjen. tjukke bøker, lange bøker. kanskje ikke tunge med en gang, men et visst volum må de ha.

får leite etter noen hjemme.

og så kommer jeg tilbake til oslo sist i juni, for noen timer før jeg stikker til amsterdam og kommer tilbake først i juli og må flytte og vaske ut og ordne ting. ingenting er i orden. jeg gleder meg til å ta tilbake kontrollen. ikke at jeg noensinne har klart å ha den fullt ut, lenger enn ei lita stund, men denne gangen tenker jeg virkelig å gjøre en innsats. nok fjas og unnvikelsemanøvre. nok nå.

og jeg gleder meg til å komme hjem, det gjør jeg jo alltid (jeg er jo et stk polarbarn, frøken nord-norge-patriot), men akkurat nå, de siste ukene, har oslo vært et så morsomt sted å være. det er litt kjipt å si hadet til det, særlig når været ikke lover meg temperaturer over ti grader en gang. og jeg vil nødig ha en reprise å fjorårets bikkjekalde festspilluke. kryss fingrene og be værgudene om sol og klar himmel, er dere snille.

imens får jeg pakke litt til.

ulljakke og regnjakke, vanlig nordnorsk sommerhyr.

livet etterpå, eller en kort liten oppsummering?

morra nå

av en eller annen grunn klarer jeg aldri å få meg til å skriv «morgen»

det blir feil, for stivt, så jeg kjører den mer kjente «morra» for alt den er verdt

i dag har jeg levd på fire timers søvn

klokka er snart seks, sola lyser himmelen lyseblå, nesten kvit helt nederst i overgangen mellom skog og himmel, utsikta fra rommet som er mitt i et par dager til (eller uker, men jeg er ikke her).

jeg brukte dagen på å gruppelede en gjeng med seks videregåendeelever som skal på utveksling til høsten. jeg tror jeg har draget på søttenårige gutter (fremdeles?). enda mer bekrefta da førtiåringene (som så ut til  å være nærmere femti , særlig ho) sa «du er på samme alder som dattera mi» etterfulgt av «hvor gammel er du da? SØTTEN?»

men jeg er snart tjuefire og de blei sjokkerte

jeg tenker det er bra ting

andre bra ting er gratis mat og gratis vin og øl og gratis øl på bar-nach ettterfulgt av gratis mat og impulstaxi opp til Bjølsen. gratis, pirat. takk til Namra og tommelen hennes. mindre kult med folk som er vennlige og så bare hei «smyg du dæ unna? vil du ta en kaffe en dag?»

når jeg strengt tatt ikke vil, men likevel føler at å ikke ta ned nummeret blir p-to-the-inlig. oh well. ikke forvent så mye, dude.

komma finale

oppgaven er levert

nå skal jeg dusje

and get on with my life

peace

DSC00802

hei kvinnekonge

skriv et innlegg om ani difranco, ah!

A REAL REVOLUTIONARY, sa Mos Def, one of my heroes (så vi deler i alle fall én, Mos og jeg)

jeg savner ani på spotify. og platene mine, alle platene mine. jeg nynner på ani difranco-låter hele tida nå, det er så lenge sia jeg har hørt dem, og jeg husker hvordan jeg trodde hun sang «i see you and i die a little» helt til jeg leste i heftet at det var «i see you and i dilate», men det betyr jo egentlig det samme, gjør det ikke? og da en abortlege nylig ble skutt tenkte jeg på «a bullet insuring the right to life whizzed past his kid and his wife and knocked his glasses right off of his face«, og da jeg gikk nedover gata mot Sagene Torg igår sang jeg «and i am stuffing toast and sausages into my pockets» enda jeg ikke har spist pølser på flere år. ikke av kjøtt, i alle fall.

og jeg kunne sikkert ha skrevet et innlegg selv, om hvorfor ani difranco er en kvinnekonge, men det er mer stas å lese hva andre sier. jeg vet jo allerede hvorfor jeg fremdeles, etter 6-7 år (!!!) syns dama er sånn ca den tøffeste i verden.

type:

og

for eksempel. ah. å være 19 igjen og høre på ani hele tida. fint, det hadde vært fint.

brev til et fremtidig meg

det er ikke det at jeg ikke liker oppgaven min, at jeg ikke syns det er spennende eller morsomt. det er ikke det at det kjeder meg, eller at jeg ikke tror jeg kunne ha skrevet en bra oppgave om det heller. problemet er et barnslig ett: jeg vil ikke.

det er alt. jeg vil ikke.

herregud, hva er jeg? 3 år?

så jeg har oppdaga at Big Love er en spennende serie, at å poste bilder av seg selv på bloggen gir markant økning i trafikken, og at selv om jeg ikke har kabel til overføring fra mobil til pc, så har jeg bluetooth. mer tidkrevende, altså ypperlig ting å gjøre når jeg egentlig burde skrive, men ikke vil.

det er som om viljen til å ikke ville er den sterkeste jeg har akkurat nå, og det rareste med det hele: jeg bryr meg egentlig ikke heller. jeg sier «så lenge jeg står» og mener det faktisk, kanskje for første gang. det hele er en smule absurd. det er en del av meg selv jeg ikke kjenner igjen, ikke visste eksisterte en gang. alt jeg vil er et nytt liv, ny rutine; rom til å tenke, tid til å lufte hodet og tankene og finne fram til engasjementet og gløden igjen. og istedet for å faktisk gjøre en reell innsats nå (går ikke tida fortere når man gjør noe?), knoter jeg bort de dagene jeg har hatt til disposisjon på … tja. søvn? dagdrømming? serier? bluetoothoverføring av bilder?

alt mens jeg venter på at torsdag skal komme med ikke bare en ny dag, men et nytt liv. når jeg er der kommer jeg sikkert til å angre på denne uviljen til innsats. derfor sier jeg til mitt framtidige selv: veien blir til mens du går, alt som skjer er noe du kan lære av, og når alt kommer til alt er ikke én karakter eller et semesters fiasko definerende for hvem du er, eller hvem du kan bli.

husk det, snälla.