en gang hadde jeg en hage der maten vokste. vi var mer eller mindre sjølforsynt med poteter og gulrøtter (og rødbeter, rødbeter for et helt tiår) og noen gang andre ting; kanskje kålrot, ja, helt sikkert kålrot, og nepe og en gang husker jeg sukkererter også. persille, kanskje. eller var det bare gulrotkvasten? bak huset vokste ripsbær og solbær og rabarbra, og like nedfor den fallerferdige gamle, lille fjøsen bestefar og bestemor hadde hatt gårdsdyra i sto ei nypebuske omgitt av høye strå.
jeg husker hagen vår på Austnes, husker (eller kanskje har jeg bare hørt historien så mange ganger at den er et minne jeg har klistra på i ettertid) jeg labba rundt i rosa bobledress og ramla med rumpa først på noen gulrøtter, som fikk en forfjamsa unnskyldning fra to-tre år gamle meg, jeg vanna poteter med den lille røde vannkanna av plast, med påklistra blomster, og hadde Ansvar for rødbetene, og når sommeren kom dro jeg gullerøtter opp fra jorda og tørka de av på gresset eller buksa og kjente en salig knasende blanding av gulrot og jord mellom tennene.
et år hadde vi sukkererter som vokste opp langs et stativ, og jeg elska å åpne dem opp før jeg spiste dem, se på de små ertene inni belgen, eller spise halve og titte inn på en lysere, men fremdeles grønn, liten klump.
jeg tror jeg spurte om vi ikke skulle dyrke rødbeter nesten hver vår. de var jo mitt Ansvar, men vi ble ikke ferdig med å spise de sylta rødbetene før en gang etter det store kalenderskiftet, da ingen flere år skulle begynne på 1 noensinne (med mindre man tar med andre tidsregninger, eller bytta tidsregning, eller regner med at menneskene lever lenge nok til å fortsatt telle år i år 10000. 10000 etter Kristus, etter vår tidsregning, kan du tenke deg et slikt tall? og at vi bare lever i startgropa, om vi noen gang kommer så langt. tidsregningas barndom, forhistorisk, slik vi tenker om steinaldermenneskene med sine skinnklær med pels og gryntespråk og grotteliv. vil vi være forståelige om titusen år?), så hagen vår så aldri rødbeter igjen (og her kan man innvende at rødbeter kan brukes til så mye mer enn sylting, og jeg er helt enig, men mamma tenker ikke utafor den tradisjonelle boksen så mye. ting er som de alltid har vært. rødbeter syltes, oppskrifter følges.).
og nå er det ikke en hage lenger
akkurat som sandkassa mi ikke lenger er ei sandkasse, men en overgrodd haug bygd av råtna treverk oppi hjørnet av plenen vår som ca aldri lenger trimmes og vokser seg mindre og mindre år for år, spises av gresset som med en gang det ikke er klipt er ugress. det er forskjellen på så mye. det fine er det skjøre, som trenger pleie og omsorg og veiledning og beskyttelse. det er blomster. men løvetann er ikke en blomst, eller hundekjeks eller rødkløver eller de som er så fine, de rosa som vokser seg så høye midtsommerstid og fyller hele enger med intens og dyp rosafarge; de er ugress. de trenger ikke noe annet enn seg selv og næring. de trenger ikke oss for å klare seg, de klarer seg fint selv thankyouverymuch.
og jeg har ingen hage, men hjemme spiser de plukksalat igjen, som jeg har drømt om i flere år. for såklart er det først det året jeg ikke er hjemme at pappa blir venn med plukksalaten og får den til. jeg lever en sommer av typiske hendelser, men det er greit, for det gir meg i det minste noe å le litt av, noe å være sjølironisk over.
om ikke anna kjøper jeg kanskje karvefrø og bomull og leker at jeg har grønne fingre og føler meg huslig og øko-urban når jeg, etter ca to uker, kan drysse hjemmedyrka karve over maten min.
jeg vet ikke engang om det er godt (for hva smaker egentlig karve?), men jeg er ikke redd for å prøve. så lenge det ikke er kjøtt eller egg eller melk eller SOPP (eller sukker, eller muskler fra havet (som muslingen, som bare er en muskel) prøver jeg det meste. som regel liker jeg det og.