lol

Teri Hatcher, min barndoms Lois Lane-heltinne, ser så ut som et svevende hode her at jeg faktisk kniste da jeg så det (her). Derfor lager jeg en kjendispost, noe som er helt out of character. Men det betyr ikke at feberen er tilbake. Det betyr bare at jeg har levd uten nevneverdig sosial kontakt sia lørdag og nå begynner å føle viktigheten av å more seg over enkle ting når man er i sitt eget selskap. Så voila!

Reklame

who killed amanda palmer?

et 23-årig barns sykdomsnotater: del 2

jeg tror jeg angrer litt på «bare gi meg svineinfluensa etterpå», for nå fryser jeg igjen og har blanke øyne det gjør vondt å bevege oppover, og halsen min gjør mer ondt nå enn for et par dager sia. men koppene begynner å roe seg, jeg tror ikke det kommer særlig flere og de som er der skurver seg for fullt. det var det legen kalte det, skurv. vi sier vel gjerne skorper.

all kopped out: et 23-årig barns sykdomsnotater (del 1?)

åkei, så var jeg kanskje litt hastig i prognosene. sju-åtte dager blei til femten. og ja, det er absolutt noe i det når man sier man/det/noe kom «sent, men godt»:

jeg har flere vannkopper enn jeg kan telle.

ikke fordi jeg ikke kan telle langt nok, men fordi jeg ikke gidder. dessuten ser jeg ikke alle. de i hodebunnen er for eksempel litt vanskelig å spotte, men de er der, åja så absolutt at de er der.

så jeg er 23 år og nesten 11 måneder, og har vannkopper. litt post-matured, men åkei. nå slipper jeg i alle fall å få det senere. bare gi meg svineinfluensaen rett etterpå, så er jeg fullvaksinert for hva fan som måtte komme i framtida. bortsett fra pesten, da. man er aldri trygg for pesten.

(og det hjelper ikke å bare føle seg som en pestbefengt outkast som den søte gutten på apoteket holdt en bemerkelsesverdig trygg avstand til (i motsetning til da jeg gikk innom fredag og hadde et ikke-vannkopprelatert spørsmål til å matche mitt ikke-vannkoppbefengte ansikt, men haha sucker: jeg var smittefarlig allerede da! (med mindre dette skjedde en helt annen dag og det bare er hukommelsen min som leker med meg så jeg skal føle meg litt bedre)). følelser og empatisk forståelse er ikke vaksinering, no sir. så alt anna enn pesten kan komme. ingen flere byller, takk)

heard a great song you just hAVe to tell everyone about?

jeg tok meg sammen og rydda plass til den to meter lange hylla jeg henta oppi veien ikveld

nå er senga mi full av ting og klær og gud-veit-hva

jeg burde lære meg å kaste. sortere uten sentimentalitet og utsettelse. å ha flere ting enn man får plass til er å bli tynga ned av kaos og rot og materie. je ne veux pas! og selv om jeg hovedsaklig hører på Ani Difranco og KRS-One for tida, er det likevel Two Gallants jeg vil dele med dem det måtte angå.

despite what you’ve been told

og jeg husker sola på Bukta ifjor, ho som kom etter regnet og vinden piska meg i ansiktet der jeg satt og hamra spiker ned i beskyttelsetrekket som skulle ligge over gresset. og jeg husker bildene jeg hadde, det jeg tok ned mot føttene mine i fjæra og midnattslyset; crewkort, svart bokse, tøysko. jeg husker bildet av han som satt på den store steinen og blei en mann i solnedgang (bare at sola ikke gikk ned), en svart skygge mot lyset. jeg husker klippene av Patti Smith, meg med kaia, havet og brua i bakgrunnen på tur ombord i ei hurtigrute og bare noen dager unna den lengste reisen jeg skulle gjøre.

og jeg husker hvordan jeg faila i å overføre alle bildene før tyvete fingre stakk av med alle sammen da de fikk med seg mobilen og kameraet mitt en kveld i februar. sukh.

et utdrag om sannhet

så ka e sannheta da?, sa han.

og i et øyeblikks innsikt svarte jeg

sannheta e summen av alt!

for hvordan kan den være noe annet?

nordavindshagen

en gang hadde jeg en hage der maten vokste. vi var mer eller mindre sjølforsynt med poteter og gulrøtter (og rødbeter, rødbeter for et helt tiår) og noen gang andre ting; kanskje kålrot, ja, helt sikkert kålrot, og nepe og en gang husker jeg sukkererter også. persille, kanskje. eller var det bare gulrotkvasten? bak huset vokste ripsbær og solbær og rabarbra, og like nedfor den fallerferdige gamle, lille fjøsen bestefar og bestemor hadde hatt gårdsdyra i sto ei nypebuske omgitt av høye strå.

jeg husker hagen vår på Austnes, husker (eller kanskje har jeg bare hørt historien så mange ganger at den er et minne jeg har klistra på i ettertid) jeg labba rundt i rosa bobledress og ramla med rumpa først på noen gulrøtter, som fikk en forfjamsa unnskyldning fra to-tre år gamle meg, jeg vanna poteter med den lille røde vannkanna av plast, med påklistra blomster, og hadde Ansvar for rødbetene, og når sommeren kom dro jeg gullerøtter opp fra jorda og tørka de av på gresset eller buksa og kjente en salig knasende blanding av gulrot og jord mellom tennene.

et år hadde vi sukkererter som vokste opp langs et stativ, og jeg elska å åpne dem opp før jeg spiste dem, se på de små ertene inni belgen, eller spise halve og titte inn på en lysere, men fremdeles grønn, liten klump.

jeg tror jeg spurte om vi ikke skulle dyrke rødbeter nesten hver vår. de var jo mitt Ansvar, men vi ble ikke ferdig med å spise de sylta rødbetene før en gang etter det store kalenderskiftet, da ingen flere år skulle begynne på 1 noensinne (med mindre man tar med andre tidsregninger, eller bytta tidsregning, eller regner med at menneskene lever lenge nok til å fortsatt telle år i år 10000. 10000 etter Kristus, etter vår tidsregning, kan du tenke deg et slikt tall? og at vi bare lever i startgropa, om vi noen gang kommer så langt. tidsregningas barndom, forhistorisk, slik vi tenker om steinaldermenneskene med sine skinnklær med pels og gryntespråk og grotteliv. vil vi være forståelige om titusen år?), så hagen vår så aldri rødbeter igjen (og her kan man innvende at rødbeter kan brukes til så mye mer enn sylting, og jeg er helt enig, men mamma tenker ikke utafor den tradisjonelle boksen så mye. ting er som de alltid har vært. rødbeter syltes, oppskrifter følges.).

og nå er det ikke en hage lenger

akkurat som sandkassa mi ikke lenger er ei sandkasse, men en overgrodd haug bygd av råtna treverk oppi hjørnet av plenen vår som ca aldri lenger trimmes og vokser seg mindre og mindre år for år, spises av gresset som med en gang det ikke er klipt er ugress. det er forskjellen på så mye. det fine er det skjøre, som trenger pleie og omsorg og veiledning og beskyttelse. det er blomster. men løvetann er ikke en blomst, eller hundekjeks eller rødkløver eller de som er så fine, de rosa som vokser seg så høye midtsommerstid og fyller hele enger med intens og dyp rosafarge; de er ugress. de trenger ikke noe annet enn seg selv og næring. de trenger ikke oss for å klare seg, de klarer seg fint selv thankyouverymuch.

og jeg har ingen hage, men hjemme spiser de plukksalat igjen, som jeg har drømt om i flere år. for såklart er det først det året jeg ikke er hjemme at pappa blir venn med plukksalaten og får den til. jeg lever en sommer av typiske hendelser, men det er greit, for det gir meg i det minste noe å le litt av, noe å være sjølironisk over.

om ikke anna kjøper jeg kanskje karvefrø og bomull og leker at jeg har grønne fingre og føler meg huslig og øko-urban når jeg, etter ca to uker, kan drysse hjemmedyrka karve over maten min.

jeg vet ikke engang om det er godt (for hva smaker egentlig karve?), men jeg er ikke redd for å prøve. så lenge det ikke er kjøtt eller egg eller melk eller SOPP (eller sukker, eller muskler fra havet (som muslingen, som bare er en muskel) prøver jeg det meste. som regel liker jeg det og.

eller ikke

noen dager har du planer, ikke sant. du tenker du skal ut og ha det gøy og møte folk og være ditt utadvendte selv, og du har energi og livslyst nok til å faktisk gidde å trene og tidvis gi litt ekstra og du tenker jess jess, dette blir bra, dette blir en bra kveld. men så kommer du hjem og innser at du ikke er venn med noen av (de rene) klærne dine, og håret ditt skriker etter en pleiende hårkur og gradvis forsvinner entusiasmen idet du innser at du rett og slett ikke føler deg fresh nok for fremmede mennesker.

kanskje var jeg bare oversosial ei stund. kanskje trenger jeg å få orden andre ting først; rotet på rommet mitt, kaoset i hodet, planene som flyter omkring uten å ta fast form. kanskje trenger jeg bare å vaske noen klær og gi meg selv litt sjølpleie først. noe må gjøres før jeg orker fest, i alle fall.

så bedre lykke neste uke, hanne.

(hva skjedde med juli?)