god natt, nesten morgen

det regner på grønland

det regner sikkert flere steder i oslo

vi kunne kjenne dråpene hist og her da vi gikk hjemover fra det nattlige teslabberaset i en hybel på siloen, som en fin avrunding av en kveld med Michael Jackson, øl, snørr (fordi jeg er syk) og litt tårer (fordi det var trist). og det er greit at jeg ikke er storfan, og at jeg ikke har tenkt no særlig over MJ de siste årene, skjenket han så mye annet enn en whatever-happened-to-you-tanke i ny og ne, det var sterkt likevel; se Stevie Wonder og Brooke Shields og Jermaine Jackson kjempe mot tårene. se Paris Jackson knekke sammen. se den enorme betydningen Michael Jackson har, et samtidsikon uten like, der folk samler seg i tusentall, der millioner sørger over lille Michael som kanskje aldri ble helt stor.

og det er som regel først når noen dør at man skjønner hva de har betydd.

jeg tenkte at MJ ikke egentlig har betydd så mye for meg, helt til jeg kom på hvordan jeg, under en juleverkstedseanse med potettrykk ble fortalt av en eldre gutt hvis navn godt kan være unenvt nå, at Michael Jackson ikke var en bra fyr og at vi ikke burde like ham nå. og jeg husker følelsen av å først være trassig uenig, for så å bli overtalt av media, av alle. etter det var han ekkel, uansett. å ikke-like Michael Jackson ble en ryggmarksrefleks i meg, så mye at jeg faktisk skamma meg litt over å dele bursdag med ham. æ og michael jackson, liksom, kunne jeg si, og være misunnelig på alle andre som hadde sinnsfriske kjendiser å dele bursdag med, ikke en offentlig narr.

så kom folkehøgskolen, og jeg innså at selv om jeg kanskje mente MJ fortsatt var en wacko-jacko, så var musikken unektelig kul. og etter det brydde jeg meg ikke så mye om ham før jeg fikk ei melding der det sto «michael jackson e død» og jeg sendte beskjeden videre ut i kvelden med en anelse sjokk.

først nå begynner jeg å huske hvor tilstede Michael Jackson var i livet mitt. den tidlige delen vil det si, da jeg var barn og MJ herjet hitlistene med Black or White. først nå husker jeg hvordan Earth Song og videoen til den rørte meg til klump i halsen og potensielt noe tårer da den kom ut. jeg var vel ti, tror jeg. husker tårer i øyet, definitivt.

så nå deler jeg ikke lenger bursdag med Michael Jackson. det vil si, man er alltid født på den dagen man ble født på, men han kommer aldri til å feire sin mer. men jeg blir 24 om en og en halv måned. og etter denne sommeren blir ikke den dagen helt den samme igjen. er det ikke rart? Michael Jackson fantes faktisk. personen, mener jeg. ikoner lever evig, men personer … personer dør. hvor mange etterlater en hel verden i sjokk og sorg? hvordan i alle dager blir man så stor at man klarer det?

så det var farvel idag, til ikonet som alltid har vært der. holder gravøl hele sommeren til ende. what’s up with the glove, michael? peace.

Reklame