rummaging for answers in the pages

av vaarloek

det er natt og øynene mine er så trøtte og tørre at de nesten gjør vondt, som om de har hovnet opp av for mye våkenhet, for sein kveld, for mye frihet og ansvar for egen tilværelse, for mye tv, for mye internett, for mye søvn på toppen av det hele. neglene på tærne mine er knallrøde, og jeg kan ikke engang huske når jeg lakka dem, i motsetning til fingerneglene mine, med sin avflakkete lillalakk fra forrige helg, fredagen jeg kom hjem fra Nederland og skulle rett til ny hybel og bakgårdsfest og hadde et kvarter på meg før flytoget gikk. jeg lakka neglene mens jeg venta, og klarte å ta meg selv på nesen, så det tyske, noe eldre paret (eller kanskje var de nederlendere?) smilte og lo litt og leta fram kleenex til meg da jeg snudde meg og spurte om jeg hadde neglelakk på nesa og holdt fingrene opp så de skulle skjønne. heldigvis hadde jeg ikke bare med meg lakk, men også neglelakkfjerner. viktigheten av en god, mild neglelakkfjerner nådde nye høyder den kvelden.

men i alle fall. jeg kan se de rødlakkede neglene mine og høre Regina Spektor synge looking out the window at another window i see toenails changing colors like the leaves of fall i hodet mitt, for nå har Us (som er annen sang, men av Regina, ergo assossiasjon) gått over til Natalie Merchants St. Judas, og jeg tenker at jeg ikke har hørt Lulliby på lenge (sangen om tåneglene og høsten). det blir alltid så høstlig av regn. gråere, fuktigere. men det er sommer ennå, og i morra skal det bli sol.

og jeg prøvde å finne Lulliby på Spotify, for jeg tenkte at jeg kunne trenge en slags nattasang nå, midt på natta i klassisk for-trøtt-til-å-legge-meg-modus. men den er ikke der. Reginas nye album, derimot. jeg visste ikke at det fantes en gang. jeg har blitt en sånn gammel person jeg aldri trodde jeg ville bli. jeg vet ikke lenger hva artister og sanger heter, kjenner ikke igjen hitlistenavnene, vet ikke når artister jeg like kommer med nytt materiale. hva skjedde, og når? og kan det skje om igjen, så jeg begynner å bry meg igjen? kommer jeg til å føle et like intenst behov til å gå rundt med musikk på ørene som før, da jeg knapt kunne forlate huset uten 1) cd-spiller, brent-plate og gjerne et par plater til just in case og senere 2) mp3-spiller?

eller har jeg nok i hodet mitt nå, har det blitt en samling av sanger jeg kan utenat og kan spille for meg selv (for jeg spiller dem for meg selv) de gangene jeg ikke skriver mentale noveller, blogginnlegg, dikt, romanbegynnelser? jeg tror det har noe med tankemønster å gjøre. det var flere bilder før, flere følelser, stemninger, farger, scener jeg spilte om igjen og om igjen. all den visuelle strømmen trengte et soundtrack.

men ordene har visst nok med seg selv.

Reklame