all kopped out: et 23-årig barns sykdomsnotater (del 1?)

by vaarloek

åkei, så var jeg kanskje litt hastig i prognosene. sju-åtte dager blei til femten. og ja, det er absolutt noe i det når man sier man/det/noe kom «sent, men godt»:

jeg har flere vannkopper enn jeg kan telle.

ikke fordi jeg ikke kan telle langt nok, men fordi jeg ikke gidder. dessuten ser jeg ikke alle. de i hodebunnen er for eksempel litt vanskelig å spotte, men de er der, åja så absolutt at de er der.

så jeg er 23 år og nesten 11 måneder, og har vannkopper. litt post-matured, men åkei. nå slipper jeg i alle fall å få det senere. bare gi meg svineinfluensaen rett etterpå, så er jeg fullvaksinert for hva fan som måtte komme i framtida. bortsett fra pesten, da. man er aldri trygg for pesten.

(og det hjelper ikke å bare føle seg som en pestbefengt outkast som den søte gutten på apoteket holdt en bemerkelsesverdig trygg avstand til (i motsetning til da jeg gikk innom fredag og hadde et ikke-vannkopprelatert spørsmål til å matche mitt ikke-vannkoppbefengte ansikt, men haha sucker: jeg var smittefarlig allerede da! (med mindre dette skjedde en helt annen dag og det bare er hukommelsen min som leker med meg så jeg skal føle meg litt bedre)). følelser og empatisk forståelse er ikke vaksinering, no sir. så alt anna enn pesten kan komme. ingen flere byller, takk)