det kommer en dag

mandag.
regn.
sliten.

sov for lenge. litt blå, liksom. eller kanskje mer grå. og det er noe spesielt med regntunge mandager. aller fargene fra helga har blitt kjørt inn i ei grå smørje. intensiteten flyter i regndammer.

jeg trenger frokost og rene klær. dessuten: besøk og bursdag tar på. aktivitetshelg. men Riya fra Singapore via utveksling i Århus har fått sett ganske mye Oslo i alle fall. og jeg har fått lekt meg på Norsk Folkemuseum, som mangler et par essensielle norske regioner (nord-norge, for eksempel. sør?) og øst av min kunnskap om norsk historie, samer og morsomme anekdoter. spiste en lakrisstang gjorde vi og. folk utenfor nord-europa har visst ikke stor kjennskap til lakris, og det er jo viktig å smake litt på et lands populærer matvarer. på lørdag (yay bursdag, nei, historien om meg som var på fjortisfyll og fortalte historier om igjen og liva opp vors med ace of base og bailando og gikk ut og snudde i døra da det kosta penger og dro hjem og spiste for å stagge kvalmen som begynte å melde seg, men til ingen nytte, skal ikke bli fortalt i detalj her) var det valgrally og grønlandsdager, så da fikk vi roser fra Arbeiderpartiet, og Riya kjøpte en svele med brunost. jeg tror ikke lenger noe på at utlendinger liksom ikke skal like brunost ved første gangs smak, for nå har jeg hatt både en tysker og en singaporeaner på besøk og begge sa «nam». sådetså.

og jeg kjenner at jeg ble mer glad i oslo igjen. det skjer alltid, når man føler man må vise noen byen man bor i, eller stedet om det ikke er så stort. man gjenoppdager det. sammenligner det med andre. hører fine ting. ser det litt på nytt. Riya liker oslo. det er rent her, sier hun. og mer mangfoldig enn hun trodde, og nordmenn ser ut til å ha det mer gøy enn danskene. i tillegg snakker vi penere.

men alle snakker jo penere enn dansker. stort sett.

Reklame

til meg selv

twentyfour. hardcore.

jeg har bursdag. i 24 år har jeg eksistert som et anerkjent individ. nå har jeg akkurat begynt på det 25. da jeg var fjorten syntes jeg at jeg var gammel nok. kjempegammel. jeg ville ikke bli eldre. vel, uansett hva man vil kommer de, årene, de er pålitelige sånn sett. de skal ha dén i alle fall: de er til å stole på.

jeg blåste ut et telys på gjenåpnede supermarked moskva på st.hanshaugen ikveld. jeg ønsket meg noe, men jeg sier ikke hva. kanskje burde jeg ha ønska meg smykket med den grønne lekeundulaten på, det kine prøvde å skaffe til meg på improvisasjon. men de kjørte en hard forhandling, moskvafolka, så det ble med forsøket. men jeg ønsker meg en sånn en, aller helst med blått neb.

og jeg ønsker meg en studentplanglegger. eller en planlegger generelt. enten fin, eller mulig å dekorere.
jeg ønsker meg medlemskap på cinemateket, billett til Tori Amos på Sentrum Scene, en fin jobb, en god klem, en mary poppins og fred på jorda.

imorra skal jeg på klimastunt. er du i oslo anbefaler jeg deg å dra også. universitetsplassen 12:30. be there or be square.

(ja, jeg har blitt idealist igjen. det føles bra9

svimmelheten, alltid denne svimmelheten

det er mange grunner til at vi blir som vi blir. det hender for eksempel at jeg lurer på hvem jeg ville vært om jeg hadde blitt født dagen jeg skulle ha kommet til verden på, istedet for en dag tidligere. ville det hatt noe å si? om jeg var hanne født 30. august i stedet for hanne født 29. august, ville jeg følt meg annerledes? ville det ha betydd noe om det som var datoen som hørte til meg var 300885, ikke 290885? delt bursdag med mary wollstoncraft og cameron diaz og ikke ingrid bergman og michael jackson?

eller om jeg hadde fått et anna navn, om pappa hadde fått viljen sin og ingen med etternavnet mitt allerede het kjersti, hva ville det gjort med meg? jeg kunne vært en kjersti, tror jeg. mamma ville kalle meg camilla, sikkert med c, det var sånn de gjorde det på 80-tallet. jeg ser ingen camilla i meg. kamilla med k, kanskje. hun har kanter som er litt røffere, litt tøffere. det finnes ingen c-er i meg. en kantet k, kanskje, men ingen c.

jeg ville alltid ha et mellomnavn. da jeg hadde lest sofies verden tenkte jeg at jeg kunne vært hanne sofie. senere irriterte jeg meg over at mamma og pappa ikke kalte meg opp etter noen, ga meg en link til historien. de kunne brukt bestemors mellomnavn, så jeg ble elise, eller hanne elise, men det går ikke helt for e+e blir bare e, en glidende overgang, så jeg ville blitt hanne lise, og det kunne jeg aldri stått inne for.

ei stund la jeg til mammas etternavn. jeg var demokratisk og rettferdig anlagt, men jeg forsto etterhvert at to -sen-navn i rekkefølge ikke var en kombiansjon man godtok. ei stund føltes det annerledes. et ekstra navn for å tydeliggjøre hvem jeg var. men nå føles det tydeligere uten.

eller om vi aldri hadde flyttet inn til byen, som egentlig bare er et stort tettsted, men i norge er vi ikke borstskjemte med byer så vi er rause med tittelen, men blitt boende på øya til jeg skulle begynne på videregående? alt hadde vært annerledes da. jeg ville ikke vært meg. eller, jeg ville ikke vært den jeg er i dag. delvis, noe ville vært det samme, men så mye anna ville ikke vært der. ingen får noengang vite hva.

og det hender, det hender dette snurrer rundt i hodet mitt, fra venstre til høyre i form av gnistrende elektroner, og det føles som en malstrøm eller en omvendt skypumpe som slynger seg ut i et utall retninger med et utall mulige historier og versjoner av meg, av livet.

det er mange grunner til at vi blir som vi blir. javisst, javisst. men det er enda flere grunner til at vi ikke blir noen andre.

noen ganger liker jeg pastell

litt fordi det er som en drøm, kanskje
eller fordi alt i pastell føles som et minne

den litt fine nostalgiaen, den med bilder i sepia og gamle tynne kaffekopper med lyse påmalte blomster og gullkant. den med nedarvede grammofoner, slitte dagbøker, en gammel hand så lys og tynn i huden at du nesten ser rett gjennom den; lyse, lyseblå øyne, gullkantede rammer, kamferdrops og en sommerkjole du vokste ut av for lenge, lenge sia.

som om pastell er ideen om noe sart og mykt, noe ungt og samtidig så gammelt; søte barneklær, et ullpledd mormor ga deg, en prinsessedrøm du alltid bar på, sukkerspinn på tivoli, love hearts i lomma.

noen ganger liker jeg pastell. nå, for eksempel. kanskje det er krøllene som krøller seg inn i meg og gjør meg sukkersøt og romantisk. peut-être.

i wouldn’t mind by loek featuring Juicy Couture accessories

fashematics! og et glimt av noe annet

jeg fant en herrrrlig blogg via om kläder som er vackra, som jeg igjen fant på mamamdamens lenkeliste (som igjen … nei. la oss ikke gå dit). denne nye oppdagelsen heter fashematics og er blogg der fashion + mathematics blir ting som dette:

hæhæ! fan-tastisk!

og egentlig skulle jeg skrive noe annet, et ordentlig innlegg med masse tekst, kanskje nevne at jeg har lånt franskkurs på cd-rom og lytteøvelser på cd og fargerike tegneseriehefter, at jeg har gått bonanza i å melde meg som frivillig her og der, at jeg ikke skjønner hvordan jeg engang kunne være sånn passelig flink til å danse, for jeg klarer knapt å følge med på aerobic-moves (men jeg skylder litt på klumpete joggesko og manglende aerobicerfaring. man lærer annerledes når man danser. man skrur av musikken og teller 1 2 3 4 og 5 6 7  og ått! og så repeterer man til det sitter. så prøver man med musikk. det er noe med det å kunne ting ordentlig før man gjør dem, sant). kanskje hadde jeg skrevet noe om filmen jeg så igår på Cinemateket (som er et av de stedene jeg ikke skjønner at jeg ikke har vært før), for den var så fantastisk fin og fikk meg ti lå tenke på barndom og øyliv og havet, kjære havet; jeg kunne nesten lukte saltvann (om jeg bare konsa for å ikke legge merke til at noen i ganske umiddelbar nærhet hadde et sånn passelig sterkt tilfelle av B.O., liksom) og tang, slimete fjæresteiner, frisk luft. alt som jeg kjenner så godt, innerst inne, det som sitter i ryggmargen som et fundament alt anna jeg er er bygd oppå.

æ e ei øy, alt det andre e bære hav.

fremdeles.

(men istedet postet jeg et bloggtips. hva skjedde?)

traktor i solnedgang

et helnorsk syn midt i Oslo. nesten. nedrigg. bye bye Øya, forrige uke. nå skal jeg legge meg og våkne frisk og rask til morgendagens jobbintervju. kanskje begynner jeg å lage kaffe. den som lever får se.

notert en mandagskveld foran tv

Cathrine på Vil du bli millionær fortjener ikke pengene hun vinne på tv nå, altså. jeg vurderer å melde meg på. jeg vinner jo alltid i TP. kunnskapsspill er min sport, liksom. i rock the cardboard. og kunne tenkt meg litt easy money. eller bare penger generelt, egentlig. det hadde vært fint. fattigmannslivet er bare fint når jeg kan sykle rundt på sykkelkamerat Svithun og se på livet og tenke at jeg er Lily Allen i LDN (for selv om Lily Allen er teit og den nye musikken hennes er kjip, er LDN en klassiker), eller en hvilken som helst fransk filmstjerne fra en hvilken som helst film, eller en tenåring fra sekstitallet. noen ganger alle tre på en gang.

…

P.S.

ja, Pia og Jasmin er så pinlig og kleint som Mikael Godø påstår.

P.P.S. i gots it! minus kurven og rødfargen. med litt mer rust. men likefullt. i love my Svithun. og jeg visste ikke engang at det var en Svithun jeg ville ha. how’s THAT for serendipity?