we play

by vaarloek

fylltekst
and i’ll never forget
nobody knows
nobody knows
who we are now

du vet det ikke engang det selv, don’t even bother, vi er aldri de samme som vi var og vi er aldri det samme som vi blir, etterhvert som tida går og endrer oss og vi endrer oss med tida, med alt som skjer. det er en stadig flakking, fra et øyeblikk til det neste, og vi glemmer oss selv og finner oss igjen, vi lager nye versjoner av oss selv, foteller historien om oss selv litt annerledes fra gang til gang, person til person.

og det er det som er den menneskelige tilstanden. å være et menneske er å være litt annerledes hele tida, er å stadig være i endring uten å egentlig skjønne det selv. du er ikke en person, du bærer en hel menneskeslekt i deg, og de som ikke blir realisert mens du vokser til og former deg selv og formes av omstendighetene lurer under overflaten og presser seg fram nå og da, idet du gjør ting ingen ville trodd du kunne gjøre, idet du bryter mønster du har grodd inn i og vent deg til. du er uendelige muligheter. når du skjønner det er det som regel for sent.

men det har ennå ikke blitt kveld; livet er fremdeles ungt.

you just need to cross the line of you
i told myself