bird flew by

by vaarloek

noen ganger har jeg ting jeg vil fortelle deg, ting bare du ville forstått. men vi snakker ikke lenger, så jeg kan bare fortelle dem til meg selv og forestille meg hva du ville svart. det er et tynt substitutt; som å drikke utvanna light-saft, høre en kjip cover av ei god låt, spise god mat når man er forkjøla og smaksløkene er midlertidig ute av drift. det er ikke nok, but it’ll do. når man ikke kommer nærmere er substituttene i det minste en påminnelse om hva som finnes der ute et sted. eller hva som engang fantes.

(jeg snikså Antony på Operaen ikveld. han sang «i’ll grow back like a starfish», mørke skyer kom sigende inn fra fjorden mens fuglene fløy som bevegelige silhuetter mot den svakt rosa-oransje himmelen over byen. jeg leste ei bok som fikk meg til å le og gråte før det var gått tretti sider. da jeg hadde vannkopper og de var på det verste begynte jeg å grine hver gang jeg så meg selv i speilet. jeg hadde hjemlengsel og oslo var a town with no cheer. oftere og oftere tenker jeg på å slette deg fra msn. jeg hører på Nick Drake igjen og føler toget rulle rundt meg selv uten å lukke øyene. fremdeles drømmer jeg om øyhopping langs Helgelandskysten, og jeg later som teposen egentlig er et fiskesnøre eller ei juksa (uten kroker, for jeg spiser ikke fisk lenger og da kan jeg ikke fiske den heller), fordi jeg savner havet og den repeterende rykkinga som så lett kan føre meg inn i en meditativ tilstand av sinnsro, balanse, sjelefred. jeg har ikke lenger farga hår, men jeg ligner for det meste på meg selv. noen år eldre kanskje, men det er vi alle, alltid. så lenge vi lever blir vi eldre. det er en vei vi ikke kan lure oss unna. underveis møtes man og sklir i forskjellige retninger, blir fremmede igjen. du er en fremmed nå. du har vært det lenge. jeg er sikkert så fremmed at du ikke lenger tenker på meg engang. jeg var aldri særlig flink til å glemme. kanskje det hjelper å si det høyt, skrive det så jeg ser det svart på kvitt. ha det bra.)

Advertisements